Whiskymoro

Glenlossie ligger rett ved siden av Mannochmore, og brukes hovedsakelig til blends, særlig Haig’s, et merke som var svært anerkjent verden over på 60- og 70-tallet, men som nå er mindre kjent, ihvertfall på våre breddegrader. Det finnes en Managers’ Choice- og en Manager’s Dram-tapning av Glenlossie, men denne 10 år gamle Flora & Fauna-tapningen er vel den eneste som kan sies å være generelt tilgjengelig for tiden.

På nesen plukket jeg opp vanilje, sitron, pære, krydder og litt gress, med hint av trespon. Spritete og skarp med et lite hint av gjær. Smaken hadde vanilje, sitron, grønne epler og et hint av ingefær, med litt maltsødme mot avslutningen. Avslutningen kunne oppvise litt trebitterhet, frisk sitrus, pære og grønne epler. Ganske kort, med en såpete og voksaktig munnfølelse. Med litt vann tilsatt kom det til noe grapefrukt på nesen, smaken ble søtere og litt mer krydrete, og det kom til litt appelsin, mens avslutningen ble søtere og kortere.

Frisk og lettdrikkelig. Lite kompleksitet og utvikling, her er det de samme tingene som går igjen for det meste, så den kvalifiserer vel til kategorien jeg pleier å kalle endimensjonal …

Karakter: 79/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Denne Mortlach-tapningen kommer fra Mackillop’s Choice sin Single Cask-serie, og ble destillert den 1.9.1989 og tappet i mars 2012 fra fat nr. 3926, et sherryfat.

På nesen fant jeg røde roser, Digestive-kjeks, smør, eiketre, plommer, svart pepper og mandler. Smaksmessig plukket jeg opp kandissukker, mandelolje, pære, mango, vanilje, kokos og et hint av blåmuggost. Søt og fyldig. Avslutningen var også søt, med kokos, vanilje, eiketre, maltsødme, bringebær og hint av stikkelsbær og melkesjokolade. Lang og gradvis bitrere. Med litt vann tilsatt kom det til litt hvit pepper og vanilje på nesen, smaken ble søtere, med vanilje og litt eiketre som mest dominerende, mens avslutningen ble tørrere, med vanilje, grapefrukt og litt såpe, i tillegg til at trepreget ble bitrere og mer dominerende.

Nok en flott Mortlach, som jeg synes smaker eldre enn den er. Frisk og som vanlig kompleks. Best uten vann.

Karakter: 90/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Enda mer Mortlach; dette er en 24 år gammel tapning fra Adelphi som ble destillert i 1987 og tappet i 2012 fra fat nr. 3209, et refill bourbonfat. 225 flasker.

Nesen var fruktig, med vanilje, mentol, appelsinsmarmelade, eiketre, fiken, malt, hermetisert ananas, kokos, nellik, røde roser, moden banan, grønne epler, nyslått gress og bivoks, med hint av bringebær. Smaken var fyldig og fruktig, med pære, grønne epler, vanilje, lime og hint av fersken, med litt nellik mot avslutningen. Avslutningen var lang, og tørrere enn smaken tilsa, med malt, vanilje, anis, trebitterhet, tropisk frukt (ananas og mango særlig). Med litt vann tilsatt kom det til noe sitrus på nesen, i tillegg til stikkelsbær, honning, salmiakk og gress. Litt blomstrete også. Smaken ble søtere, med malt, kandissukker og kardemomme, med litt kirsebær mot avslutningen. Avslutningen med litt vann ble søtere, med mindre trebitterhet; malten og krydderet ble mer dominerende.

En nydelig Mortlach som var både søt, bitter, krydrete og fruktig; den endrer ganske fort karakter med litt vann tilsatt, da blir fatpreget litt mindre dominerende.

Karakter: 92/100

Endelig litt Mortlach igjen, denne gang en av svært få offisielle tapninger fra dette kultdestilleriet, en Flora & Fauna-tapning (den eneste andre tilgjengelige, offisielle tapningen er vel Managers’ Choice-tapningen fra 2009, så vidt jeg vet).

Nesen er maltpreget, med appelsinskall, vanilje, anis, kamfer, karamell og hint av Digestive-kjeks og bringebær. Smaken er fyldig og oljete, med appelsin, toffee, maltsødme, krydder og kamfer; trebitterhet mot avslutningen. I avslutningen fant jeg toffee og eiketre, vanilje, brent toffee, kandissukker og pepper; hint av kardemomme, og litt tørket frukt etter en stund. Halvtørr. Med litt vann tilsatt kom det til litt mer sitrus (lime?) på nesen, samt mango, tørket frukt, tobakk, gress og et hint av lønnesirup og ingefær. Smaken fikk tilført noe røde bær og karamell, og den ble søtere. Avslutningen ble litt tørrere, og fikk et enda tydeligere sherrypreg.

En flott kompleksitet og en nydelig «brent» smak i denne Mortlach-tapningen, som jeg syntes var litt bedre med vann enn uten.

Karakter: 87/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Enda en Inchgower, denne gang fra Berry Bros. and Rudd. Den ble destillert i 1980 og tappet i 2006 fra de to fatene 14157 og 14159.

Nesen her har toffee, litt ingefær, nymalt svart pepper, sirup og vanilje, med hint av smør, appelsinmarmelade, kandissukker, plommer og rom. Smaken er søt, med toffee, ingefær og korn; sitrus og eiketre mot avslutningen. Avslutningen er stadig søt og litt såpete, med eiketre, hint av lakris og Tyrkisk peber (godteriet). Etter hvert litt aprikos også. Med litt vann tilsatt kom det til litt eiketre på nesen, og et hint av grapefrukt. Smaken ble litt fruktigere og det kom til litt krydder (nellik særlig). Avslutningen fikk mindre såpe- og eikepreg nå, med toffee og en enda tydeligere Tyrkisk peber.

Denne er best med litt vann tilsatt. God nese, men særlig avslutningen faller litt sammen. En såkalt sherrybombe (det står ikke noe om fatstørrelse og -type på etiketten, men det er temmelig tydelig). Kanskje litt i overkant søt, og skummelt lettdrikkelig, som en bourbon.

Karakter: 84/100

Denne Inchgower-tapningen kommer fra Whiskybroker.co.uk, en britisk uavhengig tapper. Den ble destillert den 30.6.1982 og tappet den 22.11.2011 fra fat 6690, et refill hogshead. Det ble tappet 190 flasker.

På nesen fant jeg malt, marsipan, appelsinskall, agurk, vanilje, sitron og litt nøtter, med hint av ingefær og blåmuggost. Smaken var sitruspreget, med vanilje, grapefrukt, ananas, maltsødme og et hint av sennep. Avslutningen hadde appelsin og karamell, lime og hint av blåmuggost og marengs(!). Med litt vann til satt ble nesen ganske parfymeaktig, med litt rosevann og fennikel, smaken fikk tilført noe aprikos, pære og mint, mens avslutningen ble litt lengre og mer spritete, med litt grapefrukt. Såpete.

Tørr, med noen litt uvanlige smaker her og der. Såpete, spritete og henger kanskje ikke helt sammen, selv om det ikke var noen usmak på den akkurat, særlig uten vann.

Karakter: 82/100

Det finnes ikke mange offisielle tapninger av Inchgower, som ligger ikke langt unna Macduff og Glenglassaugh; dette er enda et destilleri i Diageo-stallen som hovedsakelig brukes til blend, i dette tilfellet Bell’s. En av få offisielle tapninger er denne 14 år gamle whiskyen i Flora & Fauna-serien.

Nesen har sitrus, litt marsipan, nellik, røde epler, mango, søt hvitvin, honning og appelsinskall, så kommer det litt moden pære, vanilje, malt og røde bær etter hvert. Fruktig. Smaken har en tydelig eikebitterhet, med stikkelsbær, sitronfromasj, vanilje, pære, toffee, moden frukt og hint av bitter te og salt. Voksaktig i munnen. Avslutningen er tørr og voksaktig, med vanilje, te, sitrus og pære. Middels lang. Med litt vann tilsatt kom det til mer toffee og eple på nesen, smaken ble søtere, med krydder og vanilje, karamell og mentol, mens avslutningen ble søtere og litt lenger; det kom til hint av hvit pepper og maltsødme. Litt såpete etter en stund.

Frisk, fruktig og tørr, med en avslutning som ikke er like god som nese og smak. Like fullt en overraskende god whisky, synes jeg, som fortjener litt mer oppmerksomhet (og tapninger).

Karakter: 88/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Det er en stund siden forrige Glenfiddich, så det er på tide med en til; dette er en 18 år gammel tapning som er «married in small batches». Whisky fra både Oloroso-sherryfat og bourbonfat inngår i blandingen her. Jeg har smakt fra en flaske i batch 3170.

På nesen fant jeg pære og fersken, eiketre, vanilje, lær, rosiner, krydder, litt sitrus og brent sukker, aprikos og et lite hint av kaffe. Smaken var preget av eiketre, vanilje, tørket frukt, krydder og trebitterhet med litt sitrus mot avslutningen. I avslutningen fant jeg noe vanilje, epler, pære, maltsødme, eiketre og appelsin. Bittersøt. Med litt vann tilsatt kom det til mer eik og krydder på nesen, i tillegg til litt honning. Smaken fikk mer vanilje, toffee og honning, mens avslutningen nå ble litt søtere og ikke fullt så trepreget, med maltsødme, vanilje og litt sherry.

En fabelaktig nese, smaken følger ikke helt opp. Lettdrikkelig og en såkalt «smooth» munnfølelse. En whisky jeg vil tro de fleste kan finne noe å like i.

Karakter: 86/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Tomintoul er å finne i noen riktig gamle tapninger, ikke minst hos de uavhengige tapperne, og her er en av dem, fra The Whisky Agency. Den ble destillert i 1967 og tappet i 2011 fra et eks-bourbonfat. 196 flasker.

Her luktet det vanilje, blomster, marsipan, pære, røde epler, stikkelsbær, fersken, eukalyptus og litt sitrus og grapefrukt, med et hint av tropisk frukt i bakgrunnen. Smaken er fruktig og søt først, så kommer det til en god del trebitterhet, deretter vanilje, stikkelsbær, mentol, brent sukker og mandel. Oljete munnfølelse. Avslutningen var preget av vanilje, te, mentol og trebitterhet. Med litt vann tilsatt ble smaken mer vanilje- og sitruspreget, smaken ble søtere, med mentol, vanilje og kirsebær nå, mens avslutningen ble kortere, med mer toffee, litt mango og lime, vanilje, te og fersken.

En god whisky som kanskje har litt for mye trebitterhet til å være helt perfekt balansert. Det fungerer imidlertid greit, og for alderen er dette en imponerende Tomintoul.

Karakter: 89/100

Glen Grant finnes i flere riktig gamle tapninger, særlig fra Gordon & MacPhail, og destillatet her fra må vel være et av få fra Speyside som klarer virkelig lang lagringstid på et eikefat uten å bli en pytt med tresaft (Macallan, Mortlach og Glenfarclas er tre andre eksempler). Akkurat denne tapningen ble destillert i 1962 og tappet i 2006, fra et sherryfat.

På nesen kom det først en masse mentol og anis, så sherry, lynghonning, lær, svisker, brent sukker og hint av portvin, solbær, gress og nøtter. Smaken var søt først, med litt lakris, melon, mentol og hint av pepper og muskat. Gradvis kommer trebitterheten inn sammen med et hint av appelsin mot avslutningen. Avslutningen er lang og preget av mye trebitterhet, eukalyptus, appeslsin, krydder og et hint av lakris; etter en stund kommer det til noen søtere sherrynoter. Voksaktig i munnen og tørr. Med litt vann tilsatt ble nesen fruktigere, med mindre mentol, og det kom til litt toffee/malt og kanel. Smaken ble søtere, med hint av vanilje og sitrus. Mindre trebitterhet. Det samme skjedde med avslutningen; mindre trebitterhet og mer sødme, og her kom det til et lite hint av stikkelsbær.

Ikke overraskende en ganske trepreget Glen Grant, til tider blir det ganske overveldende. En utrolig nese særlig. Best med vann utrolig nok (med sine 40 %), da forsvinner noe av trepreget og sherryen kommer mer fram.

Karakter: 88/100