Whiskymoro

Enda en Glenlivet; dette er en 21 år gammel tapning, Archive. Jeg har testet en flaske fra batch 0111G, som ble tappet i 2011.

Nesen var preget av malt først, så kom det til noe krydder, eiketre, appelsin, mentol, lær, vanilje, moreller og toffee. Fruktig. Smaksmessig plukket jeg opp eiketre, vanilje, honning, kokos, sevje og litt tropisk frukt mot avslutningen. Gradvis tørrere. Avslutningen er halvtørr og ganske lang, med maltsødme, eiketre, lynghonning, litt kandissukker og mentol. Med litt vann tilsatt kom det til litt nyrevet muskat på nesen, sammen med tropisk frukt, som nå ble litt tydeligere; smaken ble litt mindre bitter, mens kandissukkeret ble mer fremtredende. Også avslutningen ble søtere, med toffee og malt som de tydeligste markørene.

Gode bourbonnoter og krydderpreg her, og en god, balansert trebitterhet som temmer sødmen noe.

Karakter: 87/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Mannochmore ligger vegg i vegg med Glenlossie, og er ganske nytt (1971). I likhet med Glenlossie brukes Mannochmore sin sprit mest til blends, og den eneste noenlunde tilgjengelige offisielle tapningen er en Flora & Fauna-tapning (det finnes også en tapning i Managers’ Choice-serien og et par spesialutgaver, deriblant en 18-åring fra Special Releases-slippet i 2009).

På nesen var det litt malt, blomster, vanilje, toffee, sitron, grønne epler og te, med hint av gjær og litt kaffe i bakgrunnen. Smaken var preget av toffee, krydder, vanilje og sitrus, med hint av «myrvann» etter en stund. Litt oljete munnfølelse. Avslutningen var kort, med kardemomme, toffee, litt aprikos og sitrus. Litt metalliske noter og såpe etter en stund. Med litt vann kom det til et hint av cumin på nesen, og de grønne eplene kom tydeligere fram. Smaken fikk tilført litt pære, og en brøddeigaktig smak, og vaniljen ble tydeligere, mens avslutningen fikk mer karamell, sitrus og bitter tresmak. Mer såpe og litt tørrere.

Ganske pregløs og endimensjonal, og skjemmes litt av det metalliske gjær- og brøddeigpreget.

Karakter: 76/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Glenlossie ligger rett ved siden av Mannochmore, og brukes hovedsakelig til blends, særlig Haig’s, et merke som var svært anerkjent verden over på 60- og 70-tallet, men som nå er mindre kjent, ihvertfall på våre breddegrader. Det finnes en Managers’ Choice- og en Manager’s Dram-tapning av Glenlossie, men denne 10 år gamle Flora & Fauna-tapningen er vel den eneste som kan sies å være generelt tilgjengelig for tiden.

På nesen plukket jeg opp vanilje, sitron, pære, krydder og litt gress, med hint av trespon. Spritete og skarp med et lite hint av gjær. Smaken hadde vanilje, sitron, grønne epler og et hint av ingefær, med litt maltsødme mot avslutningen. Avslutningen kunne oppvise litt trebitterhet, frisk sitrus, pære og grønne epler. Ganske kort, med en såpete og voksaktig munnfølelse. Med litt vann tilsatt kom det til noe grapefrukt på nesen, smaken ble søtere og litt mer krydrete, og det kom til litt appelsin, mens avslutningen ble søtere og kortere.

Frisk og lettdrikkelig. Lite kompleksitet og utvikling, her er det de samme tingene som går igjen for det meste, så den kvalifiserer vel til kategorien jeg pleier å kalle endimensjonal …

Karakter: 79/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Denne Mortlach-tapningen kommer fra Mackillop’s Choice sin Single Cask-serie, og ble destillert den 1.9.1989 og tappet i mars 2012 fra fat nr. 3926, et sherryfat.

På nesen fant jeg røde roser, Digestive-kjeks, smør, eiketre, plommer, svart pepper og mandler. Smaksmessig plukket jeg opp kandissukker, mandelolje, pære, mango, vanilje, kokos og et hint av blåmuggost. Søt og fyldig. Avslutningen var også søt, med kokos, vanilje, eiketre, maltsødme, bringebær og hint av stikkelsbær og melkesjokolade. Lang og gradvis bitrere. Med litt vann tilsatt kom det til litt hvit pepper og vanilje på nesen, smaken ble søtere, med vanilje og litt eiketre som mest dominerende, mens avslutningen ble tørrere, med vanilje, grapefrukt og litt såpe, i tillegg til at trepreget ble bitrere og mer dominerende.

Nok en flott Mortlach, som jeg synes smaker eldre enn den er. Frisk og som vanlig kompleks. Best uten vann.

Karakter: 90/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Enda mer Mortlach; dette er en 24 år gammel tapning fra Adelphi som ble destillert i 1987 og tappet i 2012 fra fat nr. 3209, et refill bourbonfat. 225 flasker.

Nesen var fruktig, med vanilje, mentol, appelsinsmarmelade, eiketre, fiken, malt, hermetisert ananas, kokos, nellik, røde roser, moden banan, grønne epler, nyslått gress og bivoks, med hint av bringebær. Smaken var fyldig og fruktig, med pære, grønne epler, vanilje, lime og hint av fersken, med litt nellik mot avslutningen. Avslutningen var lang, og tørrere enn smaken tilsa, med malt, vanilje, anis, trebitterhet, tropisk frukt (ananas og mango særlig). Med litt vann tilsatt kom det til noe sitrus på nesen, i tillegg til stikkelsbær, honning, salmiakk og gress. Litt blomstrete også. Smaken ble søtere, med malt, kandissukker og kardemomme, med litt kirsebær mot avslutningen. Avslutningen med litt vann ble søtere, med mindre trebitterhet; malten og krydderet ble mer dominerende.

En nydelig Mortlach som var både søt, bitter, krydrete og fruktig; den endrer ganske fort karakter med litt vann tilsatt, da blir fatpreget litt mindre dominerende.

Karakter: 92/100

Endelig litt Mortlach igjen, denne gang en av svært få offisielle tapninger fra dette kultdestilleriet, en Flora & Fauna-tapning (den eneste andre tilgjengelige, offisielle tapningen er vel Managers’ Choice-tapningen fra 2009, så vidt jeg vet).

Nesen er maltpreget, med appelsinskall, vanilje, anis, kamfer, karamell og hint av Digestive-kjeks og bringebær. Smaken er fyldig og oljete, med appelsin, toffee, maltsødme, krydder og kamfer; trebitterhet mot avslutningen. I avslutningen fant jeg toffee og eiketre, vanilje, brent toffee, kandissukker og pepper; hint av kardemomme, og litt tørket frukt etter en stund. Halvtørr. Med litt vann tilsatt kom det til litt mer sitrus (lime?) på nesen, samt mango, tørket frukt, tobakk, gress og et hint av lønnesirup og ingefær. Smaken fikk tilført noe røde bær og karamell, og den ble søtere. Avslutningen ble litt tørrere, og fikk et enda tydeligere sherrypreg.

En flott kompleksitet og en nydelig «brent» smak i denne Mortlach-tapningen, som jeg syntes var litt bedre med vann enn uten.

Karakter: 87/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Enda en Inchgower, denne gang fra Berry Bros. and Rudd. Den ble destillert i 1980 og tappet i 2006 fra de to fatene 14157 og 14159.

Nesen her har toffee, litt ingefær, nymalt svart pepper, sirup og vanilje, med hint av smør, appelsinmarmelade, kandissukker, plommer og rom. Smaken er søt, med toffee, ingefær og korn; sitrus og eiketre mot avslutningen. Avslutningen er stadig søt og litt såpete, med eiketre, hint av lakris og Tyrkisk peber (godteriet). Etter hvert litt aprikos også. Med litt vann tilsatt kom det til litt eiketre på nesen, og et hint av grapefrukt. Smaken ble litt fruktigere og det kom til litt krydder (nellik særlig). Avslutningen fikk mindre såpe- og eikepreg nå, med toffee og en enda tydeligere Tyrkisk peber.

Denne er best med litt vann tilsatt. God nese, men særlig avslutningen faller litt sammen. En såkalt sherrybombe (det står ikke noe om fatstørrelse og -type på etiketten, men det er temmelig tydelig). Kanskje litt i overkant søt, og skummelt lettdrikkelig, som en bourbon.

Karakter: 84/100

Denne Inchgower-tapningen kommer fra Whiskybroker.co.uk, en britisk uavhengig tapper. Den ble destillert den 30.6.1982 og tappet den 22.11.2011 fra fat 6690, et refill hogshead. Det ble tappet 190 flasker.

På nesen fant jeg malt, marsipan, appelsinskall, agurk, vanilje, sitron og litt nøtter, med hint av ingefær og blåmuggost. Smaken var sitruspreget, med vanilje, grapefrukt, ananas, maltsødme og et hint av sennep. Avslutningen hadde appelsin og karamell, lime og hint av blåmuggost og marengs(!). Med litt vann til satt ble nesen ganske parfymeaktig, med litt rosevann og fennikel, smaken fikk tilført noe aprikos, pære og mint, mens avslutningen ble litt lengre og mer spritete, med litt grapefrukt. Såpete.

Tørr, med noen litt uvanlige smaker her og der. Såpete, spritete og henger kanskje ikke helt sammen, selv om det ikke var noen usmak på den akkurat, særlig uten vann.

Karakter: 82/100

Det finnes ikke mange offisielle tapninger av Inchgower, som ligger ikke langt unna Macduff og Glenglassaugh; dette er enda et destilleri i Diageo-stallen som hovedsakelig brukes til blend, i dette tilfellet Bell’s. En av få offisielle tapninger er denne 14 år gamle whiskyen i Flora & Fauna-serien.

Nesen har sitrus, litt marsipan, nellik, røde epler, mango, søt hvitvin, honning og appelsinskall, så kommer det litt moden pære, vanilje, malt og røde bær etter hvert. Fruktig. Smaken har en tydelig eikebitterhet, med stikkelsbær, sitronfromasj, vanilje, pære, toffee, moden frukt og hint av bitter te og salt. Voksaktig i munnen. Avslutningen er tørr og voksaktig, med vanilje, te, sitrus og pære. Middels lang. Med litt vann tilsatt kom det til mer toffee og eple på nesen, smaken ble søtere, med krydder og vanilje, karamell og mentol, mens avslutningen ble søtere og litt lenger; det kom til hint av hvit pepper og maltsødme. Litt såpete etter en stund.

Frisk, fruktig og tørr, med en avslutning som ikke er like god som nese og smak. Like fullt en overraskende god whisky, synes jeg, som fortjener litt mer oppmerksomhet (og tapninger).

Karakter: 88/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Det er en stund siden forrige Glenfiddich, så det er på tide med en til; dette er en 18 år gammel tapning som er «married in small batches». Whisky fra både Oloroso-sherryfat og bourbonfat inngår i blandingen her. Jeg har smakt fra en flaske i batch 3170.

På nesen fant jeg pære og fersken, eiketre, vanilje, lær, rosiner, krydder, litt sitrus og brent sukker, aprikos og et lite hint av kaffe. Smaken var preget av eiketre, vanilje, tørket frukt, krydder og trebitterhet med litt sitrus mot avslutningen. I avslutningen fant jeg noe vanilje, epler, pære, maltsødme, eiketre og appelsin. Bittersøt. Med litt vann tilsatt kom det til mer eik og krydder på nesen, i tillegg til litt honning. Smaken fikk mer vanilje, toffee og honning, mens avslutningen nå ble litt søtere og ikke fullt så trepreget, med maltsødme, vanilje og litt sherry.

En fabelaktig nese, smaken følger ikke helt opp. Lettdrikkelig og en såkalt «smooth» munnfølelse. En whisky jeg vil tro de fleste kan finne noe å like i.

Karakter: 86/100

Bilde fra The Whisky Exchange