Whiskymoro

Denne Laphroaig-tapningen er den første fra destilleriet som er lagret på Pedro Ximenez (PX)-fat. I tillegg til PX-fat har den vært innom amerikanske bourbonfat og quarter casks. Den er tilgjengelig bare på tax free foreløpig.

På nesen plukket jeg opp toffee, kaffe, kanel, melkesjokolade, saltvann, torvrøyk, krydder, lær, malt, litt mango og honning, hint av hvit pepper og gummi, mandler og møbelpolish. Smaken hadde kaffe, sjokolade, torvrøyk, kirsebær, urter, maltsødme og litt hasselnøtter. Søt sherry først, så gradvis mer trebitterhet. Avslutningen var preget av lakris, brent toffee, coca cola og eiketre. Salt og søt samtidig. Med litt vann tilsatt ble mandlene tydeligere på nesen, og det kom til litt vanilje, rabarbra og pepper. Smaken ble søtere, med vanilje, honning og toffee, mens avslutningen ble noe tørrere, og det kom til et hint av pepperkaker.

Dette er en flott og kompleks PX-variant av Laphroaig, og en av de mer vellykkede sherrylagrede Islay-whiskyene jeg har vært borti, tror jeg.

Karakter: 90/100

Bilde fra Laphroaig.com

Denne 15 år gamle Laphroaig-tapningen er nå blitt erstattet av en 18-åring.

Nesen var som ventet preget av torvrøyk først, så litt mandelolje, kamfer, appelsin, vanilje, aprikos, salmiakk, pære, våt ull, malt og hostesaft, hint av møbelpolish, gummi og kritt etter en stund i glasset. Smaksmessig fant jeg torvrøyk, salt, vanilje, sitron, pære, maltsødme og hint av mango. I avslutningen fant jeg torvrøyk, tanniner og trebitterhet, med en såpete og voksaktig munnfølelse. Med litt vann tilsatt kom det til mer sitrus og vanilje på nesen, sammen med lavendel, pepper og bourbon. Smaken ble søtere, med mer malt og et hint av kirsebær. Avslutningen ble mindre tredominert, med salt/jod, røyk og aprikos.

En ganske emmen og til dels utrivelig avslutning (særlig uten vann) og en ellers ganske trepreget affære gjør vel sitt til at dette ender opp som en ganske skuffende Laphroaig.

Karakter: 83/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Enda en litt sær Cutty Sark; denne er 12 år gammel og heter Emerald. Heller ikke her er informasjonen overveldende, men igjen regner jeg med at det er brukt endel eldre whisky her (eldre enn 12 år også). Også denne er gått ut av produksjon.

På nesen plukket jeg opp vanilje, kokos, eiketre, mandelolje, mentol og hint av kirsebær. Ganske bourbonaktig først. Smaken var preget av sitrus, mandler, vanilje, trebitterhet, litt ingefær, sitrus og mentol. Hint av noe litt mineralsk etter hvert. Avslutningen hadde toffee og muskat, mandel, honning, sitrus, mint, stikkelsbær og eiketre. Middels lang og fruktig. Med litt vann tilsatt kom det mer sitrus på nesen, i tillegg til kamfer, pære og et hint av solbær. Smaken ble søtere, med toffee, malt og litt tropisk frukt. Avslutningen med vann fikk litt myrvann, ingefær og lynghonning.

En flott nese her, fine mandelnoter og sødme, og en god del trekk som tyder på ganske gammel whisky. Synd at denne (og Imperial Kingdom) blir stadig vanskeligere å få tak i.

Karakter: 86/100

«Imperial Kingdom» er en relativt sjelden tapning fra Cutty Sark som jeg egentlig ikke har funnet særlig mye informasjon om. Jeg vil tro at den består av whisky som er litt eldre og dyrere enn i standardtapningene. Den er gått ut av produksjon, men den ser ut til å dukke opp på auksjoner iblant og i enkelte småflaskesett.

På nesen fant jeg litt mint, appelsinskall, honning, grapefrukt, bringebær, mango, kardemomme, nellik, svart pepper og litt kokos. Smaken var søt, med brent toffee, vanilje, honning, krydder (muskat særlig), kandissukker og eiketre. Avslutningen var ganske krydrete, med kokos, toffee, pære, vanilje og eiketre. Litt voksaktig munnfølelse, lang og søt, med litt trebitterhet etter en stund. Med litt vann tilsatt kom det til litt lær, stikkelsbær, sitronformasj, sherry og mandler på nesen; smaken ble søtere, med mer toffee og et hint av ingefær. Avslutningen ble søtere, med muskat, søt sherry, tørket frukt og honning.

Finne kryddernoter her; fruktig, lettdrikkelig og søt. God balanse mellom sødmen og trebitterheten.

Karakter: 88/100

White Horse er enda en gammel traver (!) blant de skotske blendmerkene, og kan skryte av å ha bl.a. Lagavulin i blandingen, det står til og med på etiketten som salgsargument; slikt ser en jo ikke ofte. I tillegg utgjør Glen Elgin en god porsjon av malten i whiskyen, og det skal være noe Linkwood, Caol Ila og Talisker her også; maltdelen skal visstnok utgjøre så mye som 40 %.

På nesen plukket jeg opp sitron, pære, smeltet smør, gress, torvrøyk, aceton, vanilje, stikkelsbær, kokos, eiketre og litt ingefær. Smaken var søt, med litt torvrøyk, sitron, vanilje, toffee og et hint av «myrvann» (litt halvråttent vann). Avslutningen minnet veldig om sukkerlake først, så kandissukker, sitrus, melis og litt pære. Med litt vann tilsatt ble det mer tre, sitrus og pære på nesen; smaken fikk mer sitrus, vanilje og litt toffee, og avslutningen ble også litt mer toffeeaktig.

En relativt beskjeden smak her (den stakk seg riktignok litt mer fram med vann tilsatt), og en nesten kvalmende søt avslutning. Nesen er ikke så verst, men det hele faller mer eller mindre sammen fra smaken og utover.

Karakter: 72/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Bell’s er (blant annet) kjent for å ha Blair Athol som en av hovedwhiskyene sine, sammen med bl.a. Glenkinchie, Caol Ila, Inchgower og Dufftown, og eies av Diageo. Dette er intet mindre enn Storbritannias mest solgte blendmerke; så mye som hver femte flaske med blended scotch som selges i landet, er faktisk Bell’s (merket er på åttende plass på verdensbasis). Det finnes flere Bell’s-tapninger, blant annet en 8 år gammel variant og en blended malt ved navn «Special Reserve»; «Original» er den klart vanligste og mestselgende.

På nesen kommer grainpreget umiddelbart: maisolje, litt vanilje og plast (!), så et hint av aprikos, melon og pære (Glenkinchie?), litt gummi, furunål (Dufftown?) og et lite hint av torvrøyk (Caol Ila?). Smaken har også litt torvrøyk, i tillegg til toffee, røde epler, mais, sitrus og et hint av chili (Blair Athol?). Avslutningen har også noe toffee og chili, sammen med vanilje og et hint av salmiakk (Inchgower?). Kort. Med litt vann tilsatt forsvant gumminotene heldigvis i lukten, mens det kom til mer vanilje og toffee, sitrus og bakt eple. Samken ble litt mer røykete, og nå med toffee og appelsin som tydeligere smaker. I avslutningen kom det til litt fersken, toffee, sitrus og vanilje.

En helt grei blend, får man si, synd med de litt rare gumminotene og det andre som foregår på nesen først. Morsomt å gjette seg til hvor de forskjellige smakene og luktene kommer fra er det også, selv om det stort sett går galt.

Karakter: 82/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Black & White er en klassisk blend fra Buchanan. Den ble først lagd spesielt for det britiske underhuset under navnet House of Commons, men den ble etter hvert kjent som Black & White på grunn av den svarte og hvite etiketten med de to terrierne på (de heter visstnok Scottie og Westie). Merket eies nå av (trommehvirvel unødvendig) Diageo. Hovedmarkedet nå for tiden er visstnok Sør-Amerika.

På nesen fant jeg sitrus, litt røyk, malt, grønne epler, trespon (nyhøvlet furu kanskje?), hint av blomster, stikkelsbær, appelsin, toffee, sjokolade, eiketre og fersken. Frisk. Smaken er også preget av sitrus, med torvrøyk, pære, vanilje, toffee, spearmint og litt banan. Søt og fløteaktig munnfølelse. Avslutningen hadde vanilje, maltsødme, lys sirup, fersken og litt eiketre. Middels lang. Med litt vann tilsatt ble nesen litt søtere, med vanilje, honning te og kokos; sitrusen forsvant litt i bakgrunnen. Smaken ble mer malt- og sirupaktig, også her måtte sitrusen vike. Avslutningen fikk tilført mer toffee og vanilje, med et hint av trebitterhet. Litt kortere.

Gode greier, særlig nesen imponerer her, den er frisk og interessant. Også smaken og avslutningen er god, kanskje ikke i samme klasse som nesen riktignok.

Karakter: 87/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Pig’s Nose kommer fra de samme folkene som har Sheep Dip. Dette er en 5 år gammel blend som skal være «as soft as a pig’s nose». Maltinnholdet skal være hele 40 %.

På nesen plukket jeg opp mint, vanilje, pære, grønne epler, litt toffee og smør, modne plommer, hermetisert ananas, malt, kanel og sitrus, med sherry etter en stund i glasset. Smaken var søt, med karamell, vanilje, epler, pærer, muskat og eiketre. Fin fylde først, så blir den gradvis «tynnere» og mer sitrusaktig. Avslutningen hadde mint, pære, røde epler etter hvert, med et hint av røyk. Søt, kort og grainpreget. Med litt vann tilsatt kom det til litt honning på nesen, vaniljen ble tydeligere, sammen med krydderet og sitrusen. Smaken ble søtere, med mer vanilje og pære, og det kom til et hint av kardemomme. Avlsutningen ble lengre, med mer eikepreg og maltsødme. Munnfølelsen blir litt voksaktig.

En god blend, maltpreget og fyldig, med en god kompleksitet og fruktighet. særlig nesen er god her (ganske logisk, kanskje). Verken svinaktig god eller svineri, men den heller absolutt mer mot det første enn det siste.

Karakter: 86/100

Bilde fra The Whisky Exchange

En litt mer sjelden JW nå, som jeg ikke har klart å finne ut så veldig mye om, bortsett fra at blenden består av noen ganske gamle og sjeldne maltwhiskyer, at blenden nå er gått ut av produksjon, og at hovedmarkedet for den i sin tid var Japan.

På nesen plukket jeg opp malt, mango, grapefrukt, trespon, litt kirsebær, appelsinmarmelade, sherry, møbelpolish, kardemomme, brent toffee, hasselnøtter og hint av eukalyptus og torvrøyk. Dette lukter gammelt, og det er mye som foregår her. Smaken var søt, med mango, røde epler, plommer, torvrøyk og toffee. Ganske fruktig. Avslutningen var søt og overraskende lang, med endel sherry, malt, kanel, litt kirsebær, appelsin, mørk sirup og et hint av ingefær. Søt først, så gradvis tørrere og mer grainaktig. Med litt vann tilsatt kom eukalyptus- og grapefruktnotene tydeligere fram på nesen, i tillegg til toffee og stikkelsbær. Smaken fikk mer kanel, toffee og vanilje, med røde epler mot avslutningen. Avslutningen fikk en tydeligere brent toffee-note, med salmiakk, eiketre, vanilje, honning og aprikos, og det kom til litt røyk som minnet om røyken i riktig gamle Islay-whiskyer.

En nydelig nese her særlig, og det er først helt mot avslutningen at det merkes at dette er en blend, ikke en single malt. Flott og fyldig maltpreg, og en imponerende kompleksitet. De brente notene minnet for øvrig litt om enkelte japanske whiskyer; interessant siden denne whiskyen skal ha vært tilgjengelig hovedsakelig i Japan … Dyr-maltwhisky-snobbene får si hva de vil; denne blenden kan etter min mening konkurrere med det aller meste.

Karakter: 91/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Akkurat denne whiskyen tror jeg ikke trenger noen introduksjon … verdens mest solgte blend, som først kom på markedet i 1909, er en slags oppsamlingstank for veldig mange av Diageos destillerier, f.eks. Teaninich, Cardhu m.fl.

På nesen plukket jeg opp litt vanilje, malt, honning, aprikos, hint av gjær og kamfer, blomster, appelsin og røyk. Litt mer spritete etter en stund. Smaken har malt, vanilje, litt mint og pære, med litt bitter honning og appelsin mot avslutningen. Avslutningen er ganske grainpreget og kort, med mint, vanilje, sitrus, og hint av torvrøyk og salt. Middels søt. Med litt vann tilsatt kom det til litt kanel og røde epler på nesen, og litt rabarbra; smaken fikk tilført mer sitrus, og den ble noe søtere. Avslutningen ble også litt søtere, med malt og litt honning.

En helt grei blend, særlig nesen syntes jeg fungerte godt. Jeg har følelsen av at jeg var langt mindre imponert da jeg smakte den for 4–5 år siden, så her har noe gått i riktig retning. En positiv overraskelse, må jeg si, og jeg hører rykter om at Red Label fra riktig gamle dager er langt bedre …

Karakter: 79/100

Bilde fra The Whisky Exchange