Whiskymoro

White Horse er enda en gammel traver (!) blant de skotske blendmerkene, og kan skryte av å ha bl.a. Lagavulin i blandingen, det står til og med på etiketten som salgsargument; slikt ser en jo ikke ofte. I tillegg utgjør Glen Elgin en god porsjon av malten i whiskyen, og det skal være noe Linkwood, Caol Ila og Talisker her også; maltdelen skal visstnok utgjøre så mye som 40 %.

På nesen plukket jeg opp sitron, pære, smeltet smør, gress, torvrøyk, aceton, vanilje, stikkelsbær, kokos, eiketre og litt ingefær. Smaken var søt, med litt torvrøyk, sitron, vanilje, toffee og et hint av «myrvann» (litt halvråttent vann). Avslutningen minnet veldig om sukkerlake først, så kandissukker, sitrus, melis og litt pære. Med litt vann tilsatt ble det mer tre, sitrus og pære på nesen; smaken fikk mer sitrus, vanilje og litt toffee, og avslutningen ble også litt mer toffeeaktig.

En relativt beskjeden smak her (den stakk seg riktignok litt mer fram med vann tilsatt), og en nesten kvalmende søt avslutning. Nesen er ikke så verst, men det hele faller mer eller mindre sammen fra smaken og utover.

Karakter: 72/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Bell’s er (blant annet) kjent for å ha Blair Athol som en av hovedwhiskyene sine, sammen med bl.a. Glenkinchie, Caol Ila, Inchgower og Dufftown, og eies av Diageo. Dette er intet mindre enn Storbritannias mest solgte blendmerke; så mye som hver femte flaske med blended scotch som selges i landet, er faktisk Bell’s (merket er på åttende plass på verdensbasis). Det finnes flere Bell’s-tapninger, blant annet en 8 år gammel variant og en blended malt ved navn «Special Reserve»; «Original» er den klart vanligste og mestselgende.

På nesen kommer grainpreget umiddelbart: maisolje, litt vanilje og plast (!), så et hint av aprikos, melon og pære (Glenkinchie?), litt gummi, furunål (Dufftown?) og et lite hint av torvrøyk (Caol Ila?). Smaken har også litt torvrøyk, i tillegg til toffee, røde epler, mais, sitrus og et hint av chili (Blair Athol?). Avslutningen har også noe toffee og chili, sammen med vanilje og et hint av salmiakk (Inchgower?). Kort. Med litt vann tilsatt forsvant gumminotene heldigvis i lukten, mens det kom til mer vanilje og toffee, sitrus og bakt eple. Samken ble litt mer røykete, og nå med toffee og appelsin som tydeligere smaker. I avslutningen kom det til litt fersken, toffee, sitrus og vanilje.

En helt grei blend, får man si, synd med de litt rare gumminotene og det andre som foregår på nesen først. Morsomt å gjette seg til hvor de forskjellige smakene og luktene kommer fra er det også, selv om det stort sett går galt.

Karakter: 82/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Black & White er en klassisk blend fra Buchanan. Den ble først lagd spesielt for det britiske underhuset under navnet House of Commons, men den ble etter hvert kjent som Black & White på grunn av den svarte og hvite etiketten med de to terrierne på (de heter visstnok Scottie og Westie). Merket eies nå av (trommehvirvel unødvendig) Diageo. Hovedmarkedet nå for tiden er visstnok Sør-Amerika.

På nesen fant jeg sitrus, litt røyk, malt, grønne epler, trespon (nyhøvlet furu kanskje?), hint av blomster, stikkelsbær, appelsin, toffee, sjokolade, eiketre og fersken. Frisk. Smaken er også preget av sitrus, med torvrøyk, pære, vanilje, toffee, spearmint og litt banan. Søt og fløteaktig munnfølelse. Avslutningen hadde vanilje, maltsødme, lys sirup, fersken og litt eiketre. Middels lang. Med litt vann tilsatt ble nesen litt søtere, med vanilje, honning te og kokos; sitrusen forsvant litt i bakgrunnen. Smaken ble mer malt- og sirupaktig, også her måtte sitrusen vike. Avslutningen fikk tilført mer toffee og vanilje, med et hint av trebitterhet. Litt kortere.

Gode greier, særlig nesen imponerer her, den er frisk og interessant. Også smaken og avslutningen er god, kanskje ikke i samme klasse som nesen riktignok.

Karakter: 87/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Pig’s Nose kommer fra de samme folkene som har Sheep Dip. Dette er en 5 år gammel blend som skal være «as soft as a pig’s nose». Maltinnholdet skal være hele 40 %.

På nesen plukket jeg opp mint, vanilje, pære, grønne epler, litt toffee og smør, modne plommer, hermetisert ananas, malt, kanel og sitrus, med sherry etter en stund i glasset. Smaken var søt, med karamell, vanilje, epler, pærer, muskat og eiketre. Fin fylde først, så blir den gradvis «tynnere» og mer sitrusaktig. Avslutningen hadde mint, pære, røde epler etter hvert, med et hint av røyk. Søt, kort og grainpreget. Med litt vann tilsatt kom det til litt honning på nesen, vaniljen ble tydeligere, sammen med krydderet og sitrusen. Smaken ble søtere, med mer vanilje og pære, og det kom til et hint av kardemomme. Avlsutningen ble lengre, med mer eikepreg og maltsødme. Munnfølelsen blir litt voksaktig.

En god blend, maltpreget og fyldig, med en god kompleksitet og fruktighet. særlig nesen er god her (ganske logisk, kanskje). Verken svinaktig god eller svineri, men den heller absolutt mer mot det første enn det siste.

Karakter: 86/100

Bilde fra The Whisky Exchange

En litt mer sjelden JW nå, som jeg ikke har klart å finne ut så veldig mye om, bortsett fra at blenden består av noen ganske gamle og sjeldne maltwhiskyer, at blenden nå er gått ut av produksjon, og at hovedmarkedet for den i sin tid var Japan.

På nesen plukket jeg opp malt, mango, grapefrukt, trespon, litt kirsebær, appelsinmarmelade, sherry, møbelpolish, kardemomme, brent toffee, hasselnøtter og hint av eukalyptus og torvrøyk. Dette lukter gammelt, og det er mye som foregår her. Smaken var søt, med mango, røde epler, plommer, torvrøyk og toffee. Ganske fruktig. Avslutningen var søt og overraskende lang, med endel sherry, malt, kanel, litt kirsebær, appelsin, mørk sirup og et hint av ingefær. Søt først, så gradvis tørrere og mer grainaktig. Med litt vann tilsatt kom eukalyptus- og grapefruktnotene tydeligere fram på nesen, i tillegg til toffee og stikkelsbær. Smaken fikk mer kanel, toffee og vanilje, med røde epler mot avslutningen. Avslutningen fikk en tydeligere brent toffee-note, med salmiakk, eiketre, vanilje, honning og aprikos, og det kom til litt røyk som minnet om røyken i riktig gamle Islay-whiskyer.

En nydelig nese her særlig, og det er først helt mot avslutningen at det merkes at dette er en blend, ikke en single malt. Flott og fyldig maltpreg, og en imponerende kompleksitet. De brente notene minnet for øvrig litt om enkelte japanske whiskyer; interessant siden denne whiskyen skal ha vært tilgjengelig hovedsakelig i Japan … Dyr-maltwhisky-snobbene får si hva de vil; denne blenden kan etter min mening konkurrere med det aller meste.

Karakter: 91/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Akkurat denne whiskyen tror jeg ikke trenger noen introduksjon … verdens mest solgte blend, som først kom på markedet i 1909, er en slags oppsamlingstank for veldig mange av Diageos destillerier, f.eks. Teaninich, Cardhu m.fl.

På nesen plukket jeg opp litt vanilje, malt, honning, aprikos, hint av gjær og kamfer, blomster, appelsin og røyk. Litt mer spritete etter en stund. Smaken har malt, vanilje, litt mint og pære, med litt bitter honning og appelsin mot avslutningen. Avslutningen er ganske grainpreget og kort, med mint, vanilje, sitrus, og hint av torvrøyk og salt. Middels søt. Med litt vann tilsatt kom det til litt kanel og røde epler på nesen, og litt rabarbra; smaken fikk tilført mer sitrus, og den ble noe søtere. Avslutningen ble også litt søtere, med malt og litt honning.

En helt grei blend, særlig nesen syntes jeg fungerte godt. Jeg har følelsen av at jeg var langt mindre imponert da jeg smakte den for 4–5 år siden, så her har noe gått i riktig retning. En positiv overraskelse, må jeg si, og jeg hører rykter om at Red Label fra riktig gamle dager er langt bedre …

Karakter: 79/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Enda en Glenlivet; dette er en 21 år gammel tapning, Archive. Jeg har testet en flaske fra batch 0111G, som ble tappet i 2011.

Nesen var preget av malt først, så kom det til noe krydder, eiketre, appelsin, mentol, lær, vanilje, moreller og toffee. Fruktig. Smaksmessig plukket jeg opp eiketre, vanilje, honning, kokos, sevje og litt tropisk frukt mot avslutningen. Gradvis tørrere. Avslutningen er halvtørr og ganske lang, med maltsødme, eiketre, lynghonning, litt kandissukker og mentol. Med litt vann tilsatt kom det til litt nyrevet muskat på nesen, sammen med tropisk frukt, som nå ble litt tydeligere; smaken ble litt mindre bitter, mens kandissukkeret ble mer fremtredende. Også avslutningen ble søtere, med toffee og malt som de tydeligste markørene.

Gode bourbonnoter og krydderpreg her, og en god, balansert trebitterhet som temmer sødmen noe.

Karakter: 87/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Denne single cask-tapningen fra det walisiske destilleriet Penderyn er en spesialtapning i anledning Swansea F.C. sin inntreden i Premier League i 2011–2012-sesongen som eneste walisiske lag. Whiskyen er nok ganske ung (det står ingenting om når spriten ble lagt på fat på etiketten, bare tappeår), men jeg vil tro den er relativt ung. Den er lagret på portvinsfat, og det ble tappet 256 flasker. Flaskene er for øvrig signert av daværende master blender, Gillian Macdonald.

På nesen fant jeg røde epler, smeltet smør, rabarbra, vanilje, litt blåbær, granateple, sitrus og svart pepper. Smaken var søt, med røde bær først (rips, kanskje til og med litt multer), så blåbær, bjørnebær og vanilje. Avslutningen var lang og søt og fruktig, med mye bær, blåbær særlig, og plommer, rabarbra, toffee og litt pepper. Med litt vann tilsatt kom eplenotene tydeligere fram på nesen, sammen med ripssaft, te, kanel, modne druer og mentol; smaken fikk tilført litt toffee, pepper og et hint av honning. Avslutningen ble litt kortere, med blåbær, eiketre og kardemomme.

Portvinsfatet har gitt et ganske tydelig avtrykk på whiskyen (det synes også på den nesten Husholdingssaft-aktige fargen) som demper preget av relativt ung whisky, men jeg synes ikke det tipper helt over av dette fatpreget. Bærnotene fra portvinsfatet er nok noe en enten misliker intenst, vil jeg tro, fordi det ikke minner så veldig om whisky til å begynne med, eller noe man kan like veldig godt; jeg kan ikke helt se at det er mulig å drikke dette uten å ha sterke meninger om den. Personlig hører jeg nok til i siste kategori, altså de som muligens kan like sånt; generelt synes jeg portvinsfatlagring ofte fungerer på mye whisky. Enda en flott whisky fra Penderyn, et destilleri jeg stort sett bare har hatt gode opplevelser med.

Karakter: 90/100

Bilde fra The Whisky Exchange

En ny 21-åring, denne gang fra Auchentoshan (ikke langt unna Glengoyne, for øvrig). Dette er den eldste i destilleriets standardrekke, og i likhet med alt annet de lager er den trippeldestillert.

På nesen fant jeg sitron, kamfer, kokos, hint av gummi og salmiakk, mango, mentol, røde epler og litt lavendel. Smaken var preget av vanilje, sitron, toffee og litt trebitterhet mot avslutningen. Først, søt, så gradvis bitrere. Avslutningen var halvtørr og preget av eiketre, kokos og kamfer, og var kort, litt metallisk og grainwhiskyaktig. Med litt vann tilsatt kom det til mer toffee og eple på nesen, smaken ble fyldigere, med mer vanilje, mens avslutningen ble søtere, med pære, vanilje og et hint av rabarbra.

Gode bourbonfattoner her, og den klart beste tapningen av Auchentoshan jeg har smakt så langt – den er både balansert og relativt kompleks for en trippeldestillert lavlandswhisky. Like klart er det at den er desidert best med litt vann tilsatt.

Karakter: 87/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Glengoynes 21 år gamle tapning har tilbragt endel tid på sherryfat, og er den eldste i destilleriets standardrekke. Jeg har testet den gamle versjonen (de har jo endret innpakning nå), og jeg er ikke sikker på om den nye er annerledes.

På nesen plukket jeg opp tørket frukt, bakt eple, toffee, kanel, fiken, dadler, eiketre, appelsinskall og et hint av pepper i bakgrunnen. Smaken var søt, med kandissukker, røde epler, litt sitrus, melkesjokolade, rosiner og et hint av mentol. Fyldig. Avslutningen ble gradvis tørrere, med eiketre, røde epler, toffee og litt kirsebær. Etter hvert litt trebitterhet også. Med litt vann tilsatt kom det til mer moden frukt, plommer, litt lær, hint av karamellisert pære, kaffe og mørk sjokolade. Smaken ble litt friskere og sitrusaktig, og mindre tørr. Mørk sjokolade nå. Avslutningen fikk tilført litt vanilje, mens kaffenotene og toffee-en ble tydeligere. Det kom til litt fiken også.

En ypperlig sherryfatlagret whisky som virkelig hadde vært fabelaktig på 46 % eller mer …

Karakter: 90/100

Bilde fra The Whisky Exchange