Whiskymoro

Enda en Glenlivet; dette er en 21 år gammel tapning, Archive. Jeg har testet en flaske fra batch 0111G, som ble tappet i 2011.

Nesen var preget av malt først, så kom det til noe krydder, eiketre, appelsin, mentol, lær, vanilje, moreller og toffee. Fruktig. Smaksmessig plukket jeg opp eiketre, vanilje, honning, kokos, sevje og litt tropisk frukt mot avslutningen. Gradvis tørrere. Avslutningen er halvtørr og ganske lang, med maltsødme, eiketre, lynghonning, litt kandissukker og mentol. Med litt vann tilsatt kom det til litt nyrevet muskat på nesen, sammen med tropisk frukt, som nå ble litt tydeligere; smaken ble litt mindre bitter, mens kandissukkeret ble mer fremtredende. Også avslutningen ble søtere, med toffee og malt som de tydeligste markørene.

Gode bourbonnoter og krydderpreg her, og en god, balansert trebitterhet som temmer sødmen noe.

Karakter: 87/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Denne single cask-tapningen fra det walisiske destilleriet Penderyn er en spesialtapning i anledning Swansea F.C. sin inntreden i Premier League i 2011–2012-sesongen som eneste walisiske lag. Whiskyen er nok ganske ung (det står ingenting om når spriten ble lagt på fat på etiketten, bare tappeår), men jeg vil tro den er relativt ung. Den er lagret på portvinsfat, og det ble tappet 256 flasker. Flaskene er for øvrig signert av daværende master blender, Gillian Macdonald.

På nesen fant jeg røde epler, smeltet smør, rabarbra, vanilje, litt blåbær, granateple, sitrus og svart pepper. Smaken var søt, med røde bær først (rips, kanskje til og med litt multer), så blåbær, bjørnebær og vanilje. Avslutningen var lang og søt og fruktig, med mye bær, blåbær særlig, og plommer, rabarbra, toffee og litt pepper. Med litt vann tilsatt kom eplenotene tydeligere fram på nesen, sammen med ripssaft, te, kanel, modne druer og mentol; smaken fikk tilført litt toffee, pepper og et hint av honning. Avslutningen ble litt kortere, med blåbær, eiketre og kardemomme.

Portvinsfatet har gitt et ganske tydelig avtrykk på whiskyen (det synes også på den nesten Husholdingssaft-aktige fargen) som demper preget av relativt ung whisky, men jeg synes ikke det tipper helt over av dette fatpreget. Bærnotene fra portvinsfatet er nok noe en enten misliker intenst, vil jeg tro, fordi det ikke minner så veldig om whisky til å begynne med, eller noe man kan like veldig godt; jeg kan ikke helt se at det er mulig å drikke dette uten å ha sterke meninger om den. Personlig hører jeg nok til i siste kategori, altså de som muligens kan like sånt; generelt synes jeg portvinsfatlagring ofte fungerer på mye whisky. Enda en flott whisky fra Penderyn, et destilleri jeg stort sett bare har hatt gode opplevelser med.

Karakter: 90/100

Bilde fra The Whisky Exchange

En ny 21-åring, denne gang fra Auchentoshan (ikke langt unna Glengoyne, for øvrig). Dette er den eldste i destilleriets standardrekke, og i likhet med alt annet de lager er den trippeldestillert.

På nesen fant jeg sitron, kamfer, kokos, hint av gummi og salmiakk, mango, mentol, røde epler og litt lavendel. Smaken var preget av vanilje, sitron, toffee og litt trebitterhet mot avslutningen. Først, søt, så gradvis bitrere. Avslutningen var halvtørr og preget av eiketre, kokos og kamfer, og var kort, litt metallisk og grainwhiskyaktig. Med litt vann tilsatt kom det til mer toffee og eple på nesen, smaken ble fyldigere, med mer vanilje, mens avslutningen ble søtere, med pære, vanilje og et hint av rabarbra.

Gode bourbonfattoner her, og den klart beste tapningen av Auchentoshan jeg har smakt så langt – den er både balansert og relativt kompleks for en trippeldestillert lavlandswhisky. Like klart er det at den er desidert best med litt vann tilsatt.

Karakter: 87/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Glengoynes 21 år gamle tapning har tilbragt endel tid på sherryfat, og er den eldste i destilleriets standardrekke. Jeg har testet den gamle versjonen (de har jo endret innpakning nå), og jeg er ikke sikker på om den nye er annerledes.

På nesen plukket jeg opp tørket frukt, bakt eple, toffee, kanel, fiken, dadler, eiketre, appelsinskall og et hint av pepper i bakgrunnen. Smaken var søt, med kandissukker, røde epler, litt sitrus, melkesjokolade, rosiner og et hint av mentol. Fyldig. Avslutningen ble gradvis tørrere, med eiketre, røde epler, toffee og litt kirsebær. Etter hvert litt trebitterhet også. Med litt vann tilsatt kom det til mer moden frukt, plommer, litt lær, hint av karamellisert pære, kaffe og mørk sjokolade. Smaken ble litt friskere og sitrusaktig, og mindre tørr. Mørk sjokolade nå. Avslutningen fikk tilført litt vanilje, mens kaffenotene og toffee-en ble tydeligere. Det kom til litt fiken også.

En ypperlig sherryfatlagret whisky som virkelig hadde vært fabelaktig på 46 % eller mer …

Karakter: 90/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Glenturret er svært så forbundet med en blend: Famous Grouse. På Glenturret-destilleriet finner du Famous Grouse Experience, et visstnok bra besøkssenter, og det meste ved destilleriet kretser egentlig rundt denne bestselgerblenden. Glenturret er likevel, tross Famous Grouse-hypen, et av de eldste destilleriene i Skottland, og det meste gjøres på ganske gammeldags vis. Siden det meste av produksjonen går til blend, finnes det bare én offisiell single malt, en 10-åring. Her er imidlertid en uavhengig tapning fra Douglas Laing, en 15 år gammel Glenturret som ble destillert i november 1986 og tappet i august 2002. 312 flasker.

På nesen plukket jeg opp marsipan, grønne epler, pære, sitron, vanilje og litt rosiner. Smaken var preget av malt, sitron, vanilje, pære og kokosmelk, med hint av svovel og røyk. Søt, litt tørrere mot avslutningen. Avslutningen har endel maltsødme og nøtter, så friske sitrusnoter og vanilje. Litt parfymeaktig og metallisk. Med litt vann tilsatt kom det til litt toffee på nesen, pærenotene ble tydeligere, mens marsipanen forsvant. Smaken ble søtere og litt støvete, med enda tydeligere sitron. Avslutningen fikk mer vanilje og malt.

Sitruspreget whisky som tåler ganske mye vann; kanskje litt endimensjonal, men en god smak som veier litt opp. Lettdrikkelig og lett.

Karakter: 86/100

Mannochmore ligger vegg i vegg med Glenlossie, og er ganske nytt (1971). I likhet med Glenlossie brukes Mannochmore sin sprit mest til blends, og den eneste noenlunde tilgjengelige offisielle tapningen er en Flora & Fauna-tapning (det finnes også en tapning i Managers’ Choice-serien og et par spesialutgaver, deriblant en 18-åring fra Special Releases-slippet i 2009).

På nesen var det litt malt, blomster, vanilje, toffee, sitron, grønne epler og te, med hint av gjær og litt kaffe i bakgrunnen. Smaken var preget av toffee, krydder, vanilje og sitrus, med hint av «myrvann» etter en stund. Litt oljete munnfølelse. Avslutningen var kort, med kardemomme, toffee, litt aprikos og sitrus. Litt metalliske noter og såpe etter en stund. Med litt vann kom det til et hint av cumin på nesen, og de grønne eplene kom tydeligere fram. Smaken fikk tilført litt pære, og en brøddeigaktig smak, og vaniljen ble tydeligere, mens avslutningen fikk mer karamell, sitrus og bitter tresmak. Mer såpe og litt tørrere.

Ganske pregløs og endimensjonal, og skjemmes litt av det metalliske gjær- og brøddeigpreget.

Karakter: 76/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Glenlossie ligger rett ved siden av Mannochmore, og brukes hovedsakelig til blends, særlig Haig’s, et merke som var svært anerkjent verden over på 60- og 70-tallet, men som nå er mindre kjent, ihvertfall på våre breddegrader. Det finnes en Managers’ Choice- og en Manager’s Dram-tapning av Glenlossie, men denne 10 år gamle Flora & Fauna-tapningen er vel den eneste som kan sies å være generelt tilgjengelig for tiden.

På nesen plukket jeg opp vanilje, sitron, pære, krydder og litt gress, med hint av trespon. Spritete og skarp med et lite hint av gjær. Smaken hadde vanilje, sitron, grønne epler og et hint av ingefær, med litt maltsødme mot avslutningen. Avslutningen kunne oppvise litt trebitterhet, frisk sitrus, pære og grønne epler. Ganske kort, med en såpete og voksaktig munnfølelse. Med litt vann tilsatt kom det til noe grapefrukt på nesen, smaken ble søtere og litt mer krydrete, og det kom til litt appelsin, mens avslutningen ble søtere og kortere.

Frisk og lettdrikkelig. Lite kompleksitet og utvikling, her er det de samme tingene som går igjen for det meste, så den kvalifiserer vel til kategorien jeg pleier å kalle endimensjonal …

Karakter: 79/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Denne Mortlach-tapningen kommer fra Mackillop’s Choice sin Single Cask-serie, og ble destillert den 1.9.1989 og tappet i mars 2012 fra fat nr. 3926, et sherryfat.

På nesen fant jeg røde roser, Digestive-kjeks, smør, eiketre, plommer, svart pepper og mandler. Smaksmessig plukket jeg opp kandissukker, mandelolje, pære, mango, vanilje, kokos og et hint av blåmuggost. Søt og fyldig. Avslutningen var også søt, med kokos, vanilje, eiketre, maltsødme, bringebær og hint av stikkelsbær og melkesjokolade. Lang og gradvis bitrere. Med litt vann tilsatt kom det til litt hvit pepper og vanilje på nesen, smaken ble søtere, med vanilje og litt eiketre som mest dominerende, mens avslutningen ble tørrere, med vanilje, grapefrukt og litt såpe, i tillegg til at trepreget ble bitrere og mer dominerende.

Nok en flott Mortlach, som jeg synes smaker eldre enn den er. Frisk og som vanlig kompleks. Best uten vann.

Karakter: 90/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Enda mer Mortlach; dette er en 24 år gammel tapning fra Adelphi som ble destillert i 1987 og tappet i 2012 fra fat nr. 3209, et refill bourbonfat. 225 flasker.

Nesen var fruktig, med vanilje, mentol, appelsinsmarmelade, eiketre, fiken, malt, hermetisert ananas, kokos, nellik, røde roser, moden banan, grønne epler, nyslått gress og bivoks, med hint av bringebær. Smaken var fyldig og fruktig, med pære, grønne epler, vanilje, lime og hint av fersken, med litt nellik mot avslutningen. Avslutningen var lang, og tørrere enn smaken tilsa, med malt, vanilje, anis, trebitterhet, tropisk frukt (ananas og mango særlig). Med litt vann tilsatt kom det til noe sitrus på nesen, i tillegg til stikkelsbær, honning, salmiakk og gress. Litt blomstrete også. Smaken ble søtere, med malt, kandissukker og kardemomme, med litt kirsebær mot avslutningen. Avslutningen med litt vann ble søtere, med mindre trebitterhet; malten og krydderet ble mer dominerende.

En nydelig Mortlach som var både søt, bitter, krydrete og fruktig; den endrer ganske fort karakter med litt vann tilsatt, da blir fatpreget litt mindre dominerende.

Karakter: 92/100

Endelig litt Mortlach igjen, denne gang en av svært få offisielle tapninger fra dette kultdestilleriet, en Flora & Fauna-tapning (den eneste andre tilgjengelige, offisielle tapningen er vel Managers’ Choice-tapningen fra 2009, så vidt jeg vet).

Nesen er maltpreget, med appelsinskall, vanilje, anis, kamfer, karamell og hint av Digestive-kjeks og bringebær. Smaken er fyldig og oljete, med appelsin, toffee, maltsødme, krydder og kamfer; trebitterhet mot avslutningen. I avslutningen fant jeg toffee og eiketre, vanilje, brent toffee, kandissukker og pepper; hint av kardemomme, og litt tørket frukt etter en stund. Halvtørr. Med litt vann tilsatt kom det til litt mer sitrus (lime?) på nesen, samt mango, tørket frukt, tobakk, gress og et hint av lønnesirup og ingefær. Smaken fikk tilført noe røde bær og karamell, og den ble søtere. Avslutningen ble litt tørrere, og fikk et enda tydeligere sherrypreg.

En flott kompleksitet og en nydelig «brent» smak i denne Mortlach-tapningen, som jeg syntes var litt bedre med vann enn uten.

Karakter: 87/100

Bilde fra The Whisky Exchange