Whiskymoro

Vi fortsetter med femtitallsreproduksjonen i Travel Series, som skal minne mer om den moderne Macallan. Her er det avbildet et fly på esken; kommersiell flytrafikk tok som kjent bokstavelig talt av utover på femtitallet.

På nesen fant jeg tørket frukt, appelsin, litt røyk, hint av ingefær, moden frukt, litt bringebær og toffee. En klart mer sherryaktig nese enn førtitallsvarianten. Smaken var søt og fløteaktig i munnen, med brent toffee og hint av kirsebær. Ganske fyldig. Avslutningen var også søt, med vanilje, eiketre, kandissukker, og litt nellik. Middels lang. Med vann kom det til litt melkesjokolade på nesen, smaken fikk tilført litt kandissukker og appelsin, mens avslutningen ble kortere og søtere, med toffee som dominerer; det kom også til litt modne røde druer.

Søtere og mindre trebitterhet enn i førtitallsreproduksjonen, og med bedre fylde. Samtidig ganske mye karamellsødme, som kanskje dominerer litt vel mye og ødelegger balansen litt. Et artig konsept, Travel Series, selv om de to whiskyene jeg har prøvd fra serien ikke helt funket for meg.

Karakter: 81/100

Bilde fra The Whisky Exchange

I 2001 utga Macallan en serie på fire whiskyer ved navn Travel Series, som skulle gjenskape hvordan Macallan smakte på 20-, 30-, 40- og 50-tallet. På de fire eskene vises fire forskjellige transportmetoder, hver kjennetegner hvert sitt tiår; for 40-tallet er det et tog (se nederst). Disse tapningene dukker visst stadig opp på auksjoner, selv plukket jeg opp et par nedstøvede flasker for en slikk og ingenting i en sørspansk badeby. Når det gjelder 40-tallstapningen, brukte en torv til å tørke malten på denne tiden, og man hadde ikke råd til sherryfat. Whiskyen i denne flaska skal altså gjenskape denne noe røffe profilen.

På nesen fant jeg eiketre, vanilje, litt røyk, ingefær, muskat, toffee, røde bær, blodappelsin, tranebær, og litt rosiner. Smaken er søt og munnfølelsen fløteaktig, med nøtter og eiketre. Litt bitter mot avslutningen. Avslutningen domineres av et bittert eiketre, appelsin og vanilje. Kort. Med vann tilsatt ble nesen mer toffeepreget, og det kom til litt krydder. Smaken ble søtere og litt nøtteaktig, mens avslutningen ikke ble like bitter lenger; nå kom det til litt mint. Den ble enda kortere med vann.

Mye tre og bitterhet her, i det hele tatt ganske pregløst. Det kan godt hende at Macallan fra 40-tallet faktisk var nøyaktig sånn selvsagt, og at whiskyen dermed er en vellykket reproduksjon; spesielt godt syntes jeg likevel ikke at dette var.

Karakter: 78/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Gold er første whisky i en serie whiskyer uten oppgitt alder fra Macallan. «Gold» henspiller på fargen på whiskyen, senere kommer både Amber, Sienna og Ruby (selv synes jeg vel at dette høres ut som en gjeng pornostjerner, men så er jeg da heller ikke markedsføringsguru i Macallan …). Gold skal bestå av whisky som er mellom 9 og 15 år gammel og lagret på en blanding av firstfill og refill sherryfat – jeg antar at brorparten er nærmere 9 enn 15 år og lagret på refillfat, både ut fra pris og smak …

Pære og gjær på nesen først, så kanel, lær og bakt eple. Gjærlukten avtar noe etter hvert. Det kommer til litt karamell, korn, lime, linolje, honning og et hint av parfyme og aceton. Smaken har sitrus, kornmalt, karamell, pære og et lite hint av rosiner. Avslutningen er halvtørr, og har også pære, sitrus og honning. Røde epler etter en stund. Voksaktig, gir et belegg i munnen, og ikke spesielt lang. Med vann kom det til noe vanilje på nesen, i tillegg til mer honning, litt sherry og appelsin. Smaken ble litt fruktigere og søtere, med appelsin og vanilje. Litt fyldigere også. Avslutningen med vann ble mindre voksaktig i munnen, mens det også her kom til sherrytoner i tillegg til røde epler.

En grei nok og rimelig whisky, men den framstår som temmelig ung og uferdig i mine øyne. Aceton/parfymepreget og et ganske «syntetisk» preg i de fleste deler av opplevelsen gjorde at dette ikke ble noe høydepunkt for min del. Det er bare å fastslå at Macallan langt fra er hva det en gang var. Gold er best med litt vann tilsatt.

Karakter: 79/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Macallans standardtapninger kan deles inn i de to seriene Sherry Oak (lagret bare på eks-sherryfat) og Fine Oak (lagret på en blanding av eks-sherry og eks-bourbonfat); i Norge er det nok Fine Oak som er mest tilgjengelig (bare den 12 år gamle Sherry Oak-utgaven er å få på noen få pol, så vidt jeg kan se). Flere utgaver er bare er å få tak i på tax free, og de har også en masse spesialutgaver og flere riktig gamle og dyre tapninger. En nye serie uten alder oppgitt er på trappene, én tapning er allerede kommet ut (mer om den i morgen); neste år skal det komme flere. Her har jeg imidlertid testet den yngste tapningen i Sherry Oak-serien.

Nesen er naturlig nok preget av Oloroso-sherry, med rosiner, røde druer, vanilje, julekake, honning, aprikos, hint av pepper og et pussig hint av rabarbra (!). Smaken er søt, med karamell, røde epler, malt, pærer og rosiner. Avslutningen er lang og fruktig og preges stadig av sherryen, med epler, pærer og karamell. Det er også et hint av lakris og mørk sjokolade. Avslutningen er søt først, så blir den gradvis tørrere. Med vann blir honningen og rabarbraen tydeligere på nesen, litt sitrus etter at glasset har fått stå en stund. Munnfølelsen blir tørrere, smaken får tilført noe vanilje, karamell og litt kirsebær. Avslutningen blir også tørrere, med tydeligere lakris, vanilje og appelsin.

Dette er vel en whisky som sjelden skuffer, men den var nok mer sherrypreget og fyldig før, mener jeg å huske. Alt var jo som kjent bedre før …

Karakter: 86/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Denne 32 år gamle Macallan-varianten er tappet av Gordon & MacPhail i Speymalt-serien deres.

Nesen har fiken, sjokolade, karamell og hint av lær. Smaken er preget av eik, mørk sjokolade og rosiner, med mentol mot avslutningen. Fyldig. Søt først, så tørrere mot avslutningen. Avslutningen har mentol, sherry og fiken, og er tørr. Med vann blir det tydeligere eiketoner på nesen, mens smaken får et hint av mandler. Avslutningen får mer karamell, appelsin og et hint av kaffe.

Merkelig tam til å være en såpass gammel Macallan. En god sherrypreget whisky, særlig nesen er god, uten det helt store særpreget en kunne forvente.

Karakter: 86/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Douglas Laing Old Malt Cask. Destillert i april 1985, tappet i august 2007. Avsluttet på claret-vinfat, fatref. 3800. En av 292 flasker.

Nesen er fruktig (minner litt om irsk single pot still-whiskey – absolutt ingen ulempe for min del), litt ingefær, røde epler, pærer, kokos, sandeltre, med hint av blåmuggost og mentol. Munnfølelsen er fyldig og søt, smaken har kirsebær, druer, krydder og litt sitrus mot avslutningen. Avslutningen er lang, med tørket frukt, rødvin og aprikos. Med vann kommer det til mer krydder og vanilje i aromaen, sitrusen stikker litt tydeligere i munnen, og avslutningen tilføres noen fine grapefruktnoter.

Dette må være en av de bedre rødvinslagrede whiskyene jeg har testet hittil; balansert og kompleks, og litt uvanlig til en Macallan å være.

Karakter: 91/100

(Noe misvisende bilde fra The Whisky Exchange)

Både flaske og innhold skal være inspirert av den opprinnelige Macallan, som først ble destillert i 1851.

Nesen har vanilje, malt, litt røyk(?) og hint av sherrytoner (tørket frukt), druer og muskatnøtt. Munnfølelsen er fløteaktig, med vanilje og grapefrukt. Relativt syrlig mot avslutningen, som er ganske kort og preget av vanilje igjen. Ettersmaken er mer søtlig enn smaken kanskje skulle tilsi, med tydeligere sherrytoner. Med vann mener jeg å finne mer røyk og sitrus på nesen, syrligheten fra smaken erstattes av mer maltsødme, mens ettersmaken får noe krydder, særlig kardemomme.

Dette var ganske flate greier, med lite karakter. Ettersmaken er ok og balansert, de litt sure notene i smaken virket imidlertid litt malplassert. Best med vann.

Karakter: 77/100

(Bilde fra Single Malts Direct)