Whiskymoro

Old Rip Van Winkle destilleres hos Buffalo Trace for tiden. Den er ikke så hypet og vanskelig å få tak i som Pappy Van Winkle-tapningene, men den nyter stor respekt hos bourbonfolket. I likhet med Pappy er også Old Rip Van Winkle basert på en hvete-mashbill. Les gjerne også Washington Irvings klassiske novelle «Rip Van Winkle», forresten; Rip selv er avbildet på etiketten!

På nesen fant jeg lær, kirsebær, kobber (!), røde epler, solbær, kanel, svart te, vanilje, muskat og hvit pepper, mørk sirup og hint av søt sennep og blodappelsin. Smaken hadde vanilje, maisolje, ingefær, te, kirsebær, toffee, kardemomme og et hint av svart pepper. Avslutningen hadde maisolje, vanilje, eiketre, litt bringebær, mørk sirup og røde epler. Lang og søt. Med litt vann tilsatt kom det til mer eple på nesen, sammen med vanilje, litt sitrus, eiketre og valnøtter. Smaken fikk mer karamell, vanilje, mais og sennep, mens avslutningen ble litt kortere, med kanel, kirsebær og litt tydeligere bringebærnoter.

Litt spesiell bourbon, særlig syntes jeg at peppernotene gjør at den skiller seg litt ut. God balanse og kompleksitet har den også. Lettdrikkelig til tross for at den nesten er tappet på fatstyrke.

Karakter: 88/100

Bilde fra The Whisky Exchange

En ny Jim Beam Black nå, og i motsetning til forrige JB Black jeg anmeldte, er denne åtte år gammel, ikke seks. «Double Aged» viser til alderen på den vanlige Jim Beam-tapningen (den med hvit etikett), som er fire år gammel; denne er altså dobbelt så gammel.

På nesen fant jeg vanilje, toffee, bakepulver, coca-cola, kirsebær, brent tre, gress og hint av nellik og mint. Smaken var relativt tørr og mineralsk, med mais, pepper, toffee og et hint av kaffe. Fyldig. Avslutningen var preget av vanilje, maltsødme og et hint av anis. Relativt tørr etter hvert. Med vann tilsatt kom det til litt kamfer og et hint av dijon-sennep på nesen; smaken ble mindre mineralsk, og vaniljen kom enda tydeligere fram. Avslutningen ble tørrere, med et hint av rugbrød.

En godt balansert og fyldig bourbon som minner mye om samme destilleris Knob Creek. Etter min mening et hakk bedre enn den seks år gamle Black-varianten.

Karakter: 88/100

Elijah Craig destilleres hos Heaven Hill i Kentucky. 12-åringen er en klassiker, og den har en mash bill med lite rug.

På nesen fant jeg eiketre, vanilje, kamfer, litt sennep, krydder (fra rugen antagelig), litt honning og blomster, svidd tre og et hint av parfyme. Smaken var søt og fyldig, med vanilje, mørk sirup, kamfer, mint og hint av ingefær og røde epler. Avslutningen var preget av vanilje, karamell, trebitterhet, mørk tre og litt kirsebær. Tørr og lang. Med vann tilsatt ble det litt mer vanilje på nesen, og mindre trepreg; i tillegg en tydeligere sennepsnote og et lite hint av bringebær. Smaken fikk tydeligere toffee, med litt sitrus og et hint av anis. Avslutningen fikk også en enda tydeligere vaniljenote, og det kom til muskat, kanel og et hint av maisolje.

Denne har godt av litt tid i glasset, den er litt skarp helt først. En flott, kompleks og fyldig straight bourbon som utvilsomt er verdt pengene – dette er en av mine «go to»-bourbons som jeg alltid prøver å ha ei flaske av i skapet … Tilgjengelig og rimelig i de fleste andre land enn Norge.

Karakter: 90/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Booker’s lages hos Jim Beam, og er en del av «Small Batch Bourbon Collection»-serien deres (de andre er Knob Creek 9, Basil Hayden’s 8 og Baker’s 7); dette er den alkoholsterkeste i serien. Booker’s kom først ut i 1992, og blir tappet helt uten filtrering og utvanning på naturlig fatstyrke – en ganske uvanlig måte å tappe bourbon på.

På nesen plukket jeg opp brent tre, vanilje, bakepulver, kirsebær, nellik, toffee, tobakk og et hint av anis. Smaken var søt, med kamfer, dijonsennep, vanilje, eiketre og appelsin, mens i avslutningen plukket jeg opp lønnesirup, eiketre og kamfer. Gradvis tørrere. Med vann kom det til litt mentol på nesen, sammen med kardemomme og grønne epler. Overraskende frisk med vann. Smaken blir fruktigere med vann, særlig røde epler og kirsebær kommer fram, mens avslutningen får et hint av salmiakk.

En krydrete, trepreget bourbon som er imponerende godt balansert. Her er det mye trepreg, men det tipper aldri helt over. Best med vann, da kommer det til noen interessante ting, særlig på nesen.

Karakter: 89/100

Evan Williams, som destilleres hos Heaven Hill (nærmere bestemt på Bernheim-destilleriet som HH kjøpte opp i 1999, etter at HH brant ned til grunnen), slipper en vintage single barrel-tapning hvert år. De kan vel sies å ha startet denne vintage-trenden mer eller mindre på egenhånd, og det er stor rift om disse flaskene hver gang de lanseres. Her har jeg testet 2002-årgangen, som kom fra fat nr. 91. Den er 9 år og 10 måneder gammel.

På nesen fant jeg først noe som minnet veldig om plast (!), så vanilje, kamfer, karamell, røde epler, kardemomme og hint av søt lakris og sennep. Smaken var søt, oljete og fyldig, med mais, ingefær, sirup og et hint av anis. Avslutningen hadde karamell og kanel, med bitterhet fra eiketreet og røde epler i bakgrunnen. Lang og relativt bitter. Med vann tilsatt kom vaniljen tydeligere fram på nesen, og det kom til litt kirsebær og kaffe. Smaken ble litt bitrere og mer trepreget, og også her ble vaniljen mer fremtredende. I avslutningen ble de røde eplene tydeligere.

Overraskende tam til å være en nesten 10 år gammel single barrel-tapning med Evan Williams’ renommé. Pussige plastnoter på nesen. Best uten vann, syntes jeg,

Karakter: 85/100

Bilde fra Master of Malt

Enda en Presidential Select fra Stitzel-Weller, denne har godgjort seg i 18 år på fat før tapping. Den kommer fra batch 27 i 1991, et av de siste årene S-W produserte. Jeg har for øvrig smakt fra flaske nr. 1164 fra batch 27.

På nesen her plukket jeg opp lær, espressokaffe, karamell, vanilje, bivoks, Cointreau, mahogni, bringebær, brent sukker, litt tobakk og hint av brent treverk (ikke røyk, mer svidd tre). Smaken hadde brent sukker, litt kamfer og et hint av kirsebær. Søt og fyldig. Avslutningen var også søt, med karamell, eiketre, vanilje og litt nellik. Lang og gradvis tørrere. Med vann kom det til mer vanilje på nesen, litt plommer, linolje og lakris. Smaken ble tilført litt pepper og ingefær, mens avslutningen ble en tanke kortere og tørrere, med lønnesirup og eiketre.

En utrolig fyldig og kompleks bourbon som jeg nok bare har skrapt i overflaten på her. Bør strengt tatt hamstres før alt av gamle flasker fra S-W forsvinner.

Karakter: 93/100

Jefferson’s destilleres av et ukjent destilleri for tiden, men tidligere var det legendariske Stitzel-Weller som lagde den. Den jeg har smakt her, og 18-åringen som kommer om litt, ble produsert i 1991, et av de siste årene Stitzel-Weller produserte; denne flaska kommer fra batch nr. 1, 1991. Det er for øvrig snakk om en bourbon med hvete i oppskriften i stedet for rug, noe Stitzel-Weller var kjent for, særlig gjennom Pappy van Winkle-serien.

På nesen fant jeg først, noe overraskende, rosevann, så vanilje, coca-cola, toffee, pepper og mint. Smaksmessig plukket jeg opp vanilje, kirsebær, kamfer og et hint av konjakk, mens avslutningen var ganske beskjeden, med vanilje og brent toffee i førersetet, samt noe trebitterhet, kamfer, sirup og muskat. Litt tørrere enn smaken. Med vann kom det til litt lær på nesen, og noe mahogni. Smaken fikk tilført litt moden frukt, appelsin og nellik, mens avslutningen ble tørrere og mer kirsebæraktig.

Kanskje litt beskjedne greier til å være Stitzel-Weller og Presidential Select, og en tanke kort. Like fullt er nok Jefferson, og særlig Presidential Select, stadig blant mine bourbonfavoritter. I likhet med mange andre nedlagte destillerier, Karuizawa, Rosebank og Port Ellen f.eks., er det forbasket irriterende at S-W ble neglisjert og senere lagt ned (nevner i forbifarten at Diageo eier både Rosebank, Port Ellen og S-W …). Det ryktes imidlertid at S-W kan komme til å starte produksjonen igjen snart, så alt er (kanskje) ikke bare elendighet.

Karakter: 87/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Blanton’s omtaler seg som «the original single barrel-bourbon», og var blant de første som begynte å markedsføre seg som single barrel tidlig på åttitallet (konseptet eksisterte selvsagt allerede). Den destilleres hos Buffalo Trace i Frankfort, Kentucky. Her skal vi se på den vanligste Blanton’s-varianten; det finnes flere, alle er single barrel og alle har forskjellig hest og rytterfigur på korken oppå den håndgranatlignende flaska – her er det bare å begynne og samle!

På nesen plukket jeg først opp litt korn (ikke mais, pussig nok, men friskt bygg), bitter te, epsresso, smør og vanilje. Smaksmessig fant jeg korn/müsli, sirup og vanilje. Søt og fyldig. Avslutningen var også vaniljepreget, som vanlig er med en bourbon, med litt søt sennep, toffee og hint av ingefær. Med vann kom det til enda mer vanilje og eiketre på nesen, så et hint av mentol og linolje. Smaken ble bitrere og preget av svart te, vanlije, toffee og noe sitrus mot avslutningen. Avslutningen fikk tilført litt kirsebær og eiketre, og toffeenotene kom enda tydeligere fram.

Interessant kornpreg først, det minnet ikke så veldig om en tradisjonell bourbon til å begynne med. Den er kanskje litt flat, det er ikke veldig mye utvikling å spore her. Trenger litt vann.

Karakter: 84/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Dette er en small batch-tapning fra Four Roses, bare fire fat brukes til hver tapning. De fire fatene har forskjellig mash bill (oppskrift): 1) 60 % mais, straight whiskey, med blomstrete noter, 2) 60 % mais, straight whiskey, krydrete og fyldig, 3) 75 % mais, straight whiskey, krydrete og fyldig og 4) 75 % mais, straight whiskey, fruktig med middels fylde.

På nesen fant jeg kritt, aceton først og litt parfyme først, så sirup, kamfer, litt sennep, vanilje og et lite hint av blomster. Smaken var søt, med eiketre, vanilje og et hint av kirsebær mot avslutningen. I avslutningen plukket jeg opp toffee og eiketre, vanilje, sirup og kardemomme. Ganske lang. Med vann ble nesen noe friskere, med mer vanilje og litt smør. Smaken fikk også mer vanilje, med litt sitrus og ingefær. Noe «lettere», mindre fyldig. Avslutningen stod i stil til resten: sitrus og vanilje, litt kortere og mindre fyldig.

En ganske lett bourbon som kanskje kan egne seg for de som ikke helt takler den voldsome vanilje-, sirup- og eiketresødmen en gjerne finner i bourbon; særlig med vann blir denne ganske pregløs og vannete. Pussig krittpreg og kraftig aceton først. For min del er det nok heller Single Barrel-versjonene fra Four Roses som gjelder …

Karakter: 83/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Jeg har tidligere omtalt Johnny Drum, da en 12 år gammel tapning; her er en litt eldre variant som også har en noe høyere alkoholprosent.

På nesen fant jeg toffee, møbelpolish, svart pepper, vanilje, bringebærsyltetøy, litt lær og linolje, og hint av ingefær og maisolje. Smaken var preget av brent sukker, vanilje, coca-cola, og krydder – muskat særlig – som bygger seg opp mot avslutningen. Fyldig og søt. Avslutningen hadde vanilje, kirsebær, toffee, lakris, lønnesirup og et hint av søt sennep. Den blir gradvis tørrere. Med vann kom det til litt smeltet smør, mentol, kamfer og appelsin på nesen, smaken fikk et tydeligere preg av mørk sirup, muskat og eiketre, mens avslutningen fikk noe kanel og chili i tillegg til at det brente sukkeret ble litt mer dominerende.

En flott fylde og kompleksitet her, særlig nesen er imponerende. En heftig «old-school» bourbon med mye smak (her hjelper det utvilsomt med en alkoholprosent på drøyt 50).

Karakter: 91/100

Bilde fra The Whisky Exchange