Whiskymoro

Denne Clynelish-tapningen fra Silver Seal ble destillert i 1993 og tappet i november 2012. Det ble tappet 322 flasker.

På nesen plukket jeg opp parafin, pære, tropisk frukt, kokos, te, litt furunål etter hvert, sitrus, vanilje, eiketre og nellik, med hint av moden banan og bivoks, og litt torvrøyk i bakgrunnen. Smaksmessig fant jeg kokos, vanilje, muskat, pære, toffee og te, mens avslutningen var preget av vanilje, kokos, melon, litt honning, brent sukker og malt. Lang og halvtørr. Med vann tilsatt kom det til mer sitrus og pære på nesen, og stikkelsbærnotene ble tydeligere. Smaken ble mer oljete med vann, med sitrus og pære som mest dominerende, mens avslutningen ble friskere, med pære og sitrus. Litt mineralsk/flintaktig.

Her har vi en flott nese og avslutning, og en smak som jeg synes ikke er like flott, om en skal være kritisk. Like fullt en svært så vellykket og fruktig Clynelish fra Silver Seal.

Karakter: 89/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Dalmore Cromartie ble destillert i 1996, og er en del av Clan Mackenzie-serien deres; den etterfulgte Castle Leod og The Mackenzie. En del av inntektene fra salget av denne whiskyen går til klanens eiendommer ved nettopp Cromartie.

På nesen fant jeg den sedvanlige appelsinen, så muskat, toffee, mint, røde roser, vanilje, sitrus, kokos, melon, røde epler, nyslått gress, eiketre og et hint av anis. Smaken var søt og litt mineralsk, med mørk sjokolade, appelsinmarmelade, pepperkaker, ingefær og te. Avslutningen var også søt, med toffee, pepper, vanilje, litt honning, fiken, sirup, sherry, litt kanel og appelsin. Middels lang og halvtørr. Med litt vann tilsatt kom det til mer gress på nesen, sammen med litt kamfer og bringebær og hint av brente mandler. Smaken ble tilført noe sitrus, vanilje og fersken. Litt støvete. Avslutningen fikk også tilført noe sitrus, i tillegg til muskat, vanilje, toffee og kokos. Den ble litt lengre og munnfølelsen ble mer voksaktig nå.

En Dalmore med ganske god balanse for en gangs skyld; her har ikke sødmen og karamellfargen (som fortsatt helt klart er til stede) helt tatt knekken på de gode sherrynotene og det andre som foregår. En viss utvikling og kompleksitet er det også i denne tapningen.

Karakter: 85/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Dalmores Cigar Malt var lenge en av de bedre tapningene i Dalmores standardserie, i hvert fall en av de mest populære, før den ble fjernet og erstattet med Grand Reserve. Nå er den tilbake, under navnet Cigar Malt Reserve. Den skal bestå av 70 % whisky lagret på oloroso sherryfat og 30 % bourbonlagret whisky.

På nesen fant jeg vanilje, malt, appelsinmarmelade, sjokolade, toffee, nellik, eiketre og hint av lær, torvrøyk og smeltet smør. Smaken var søt, med kokos, toffee og hint av kaffe og solbær. Avslutningen var også søt, med kandissukker, muskat og hint av svart pepper. Middels lang. Med litt vann tilsatt kom det til litt aprikos, røde epler og kanel på nesen, smaken fikk tilført litt ingefær, toffee og malt, mens avslutningen ble kortere, stadig med kandissukker som dominerende smak, og litt muskat.

En i og for seg grei whisky, selvsagt med det sedvanlige Dalmore-sukkerklisset og de syntetiske notene som jeg godt kan klare meg uten.

Karakter: 79/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Enda en Dalmore, dette er King Alexander, som består av whisky som er lagret på ganske mange forskjellige fat: franske vinfat, madeirafat, sherryfat, marsalafat, portvinsfat og bourbonfat.

På nesen fant jeg rødvin, appelsin, muskat, vørter, eiketre, sjokolade, kokos, mentol, lær, gress og karamell. Smaken var fyldig og søt, med litt rødvin, vanilje, tørket frukt og muskat, med hint av søtt stikkelsbærsyltetøy. I avslutningen plukket jeg opp sjokolade, vanilje, appelsin, kandissukker, trebitterhet krydder, litt sitrus og mørk rom. Middels lang. Med litt vann tilsatt kom det til røde epler på nesen, sammen med sitrus, fersken og coca-cola. Smaken fikk tilført mer krydder og mørk sjokolade, og den ble litt tørrere. Avslutningen ble mer krydder- og appelsinpreget med vann.

Jeg synes dette var en langt bedre Dalmore enn de jeg har smakt til nå; den er ikke fullt så sukkerklissete og syntetisk, og kryddernotene her er absolutt noe som drar opp. De typiske Dalmore-notene med sjokolade og appelsin fungerer fint her.

Karakter: 84/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Dalmore 15 ble lansert i 2007, og er manges favoritt blant Dalmores standardtapninger. Den er lagret på matusalem-, apostoles- og amoroso-sherryfat.

På nesen fant jeg appelsin, brente mandler, litt kamfer, tørket frukt, kirsebær, muskat, toffee, melkesjokolade, lær og moden frukt, med hint av lime og røde epler. Smaken var preget av karamell, krydder, mørk sirup, vanilje og et hint av moden plomme. Avslutningen var sukkeraktig og kort, med litt appelsin, litt sitrus, toffee, sherry og kandissukker. Søt, så halvtørr etter en stund. Med litt vann tilsatt kom det til litt anis og blomster på nesen, smaken fikk mer krydder og noe solbær, mens avslutningen ble kortere, med mer krydder og litt kaffe.

Absolutt bedre enn 12; nesen er god her, og kryddernotene kan absolutt likes, men det syntetiske karamellklisset synes jeg stadig spolerer, særlig avslutningen går helt bananas. Munnfølelsen jeg satt igjen med, kan bare sammelignes med å ha satt til livs et par slurker mer sukkerlake: klissete og nesten kvalmende søt. Lengden på avslutningen og manglende uklarhet i glasset med vann tilsatt tyder også veldig på at karamellsmaken- og fargen ikke akkurat er naturlig, og at man har filtrert bort det aller meste som kunne gitt de dyre sherryfatene litt mer spillerom her, til fordel for mer sukkerkliss. Kunne en mer naturlig framtoning og tapping på f.eks. 43–46 % være en tanke?

Karakter: 81/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Dalmore er kjent for sherrylagret whisky og svindyre spesialtapninger. Standardrekken består av 12, 15, 18, «King Alexander III» og «Gran Reserva» (som erstattet den tidligere «Cigar Malt» i 2009). I tillegg har de lansert blant annet Mackenzie-rekken («Mackenzie», «Castle Leod» og «Cromartie») og The Rivers Collection, med tapninger som har navn etter diverse skotske elver. Destilleriet eies for øvrig av Whyte & Mackay, så mye havner i deres blends. Vi begynner med den yngste standardtapningen, 12-åringen!

På nesen fant jeg karamell, litt appelsin, moden pære, litt muskat og nøtter, hint av lær og røde roser. Smaken var preget av karamell, litt modne epler og et hint av ingefær. Avslutningen var søt, sukkerpreget og kort, med litt pære og fiken. Sukkerpreget gir en litt «klissete» munnfølelse. Med litt vann tilsatt kom det til litt mer krydder på nesen, sammen med et hint av tobakk. Smaken fikk tilført litt muskat, sjokolade og noe mint og anis mot avslutningen; avslutningen ble enda kortere, med mer pære og litt trebitterhet.

Ikke spesielt imponerende; en syntetisk karamellsøt og ubalansert whisky. Den er best med litt vann tilsatt, da kommer det fram litt mer krydder og sødmen blir ikke fullt så karamell-/sukkerlakeaktig.

Karakter: 77/100

Bilde fra The Whisky Exchange

En ny single cask-tapning fra Master of Malt, en 15 år gammel Clynelish. Den ble destillert den 3.4.1997 og tappet den 28.11.2012 fra et refill hogshead. 255 flasker.

På nesen plukket jeg opp marsipan, lime, toffee, muskat, gress og litt ingefær, lavendel, honning, banan, mango, vanilje, friskt korn og et hint av tyggegummi. Smaken var preget av malt, sitron, muskat og et hint av salmiakk. Frisk, så litt søtere mot avslutningen. Avslutningen hadde sitron, vanilje, krydder, malt, røde epler og mango. Lang, fruktig og litt voksaktig i munnen. Med litt vann tilsatt kom det til et hint av gummi på nesen, sammen med grapefrukt. Smaken ble litt friskere, med sitron og mango, deretter et hint av kirsebær og toffee mot avslutningen. Avslutningen ble litt kortere, med tydeligere malt og toffee, og det kom til litt pære og parfyme. Mer voksaktig.

En frisk og fruktig Clynelish, med en fin balanse mellom malt og sødme og de nesten syrlige fruktnotene. Parfymen og skarpheten som kommer særlig med litt vann tilsatt, kan kanskje bli litt i overkant, så her bør en være forsiktig med vannet selv om whiskyen i utgangspunktet er på over 56 prosent. Like fullt en respektabel Clynelish-tapning fra MoM.

Karakter: 87/100

Bilde fra Master of Malt

Årets Private Edition-whisky fra Glenmorangie er en 19 år gammel tapning som er lagret på Virgin Oak, altså svidde fat som det ikke har vært noe på før. Denne gangen er ikke whiskyen bare avsluttet på et eller annet fat, hele modningen har visstnok foregått på slike fat. Navnet er Ealanta.

På nesen fant jeg vanilje, sitrus, eik, litt grapefrukt, kamfer, mint og aprikos, så et lite hint av eddik etter en stund i glasset. Smaksmessig fant jeg tropisk frukt, krydder, maltsødme, kokos og et hint av ingefær. Søt. Avslutningen var ganske kort, med sitrus, vanilje, krydder og mint, så litt trebitterhet etter en stund. Med vann kom det til mer sitrus på nesen, sammen med litt kardemomme. Smaken fikk tilført litt te, fersken, malt og toffee, mens avslutningen ble litt lengre med vann, med te, muskat og kardemomme.

Ganske snill, krydrete og (naturlig nok) bourbonaktig Glenmorangie som er litt «overalt», og prøver åpenbart å appellere til flest mulig; en «designerwhisky» med andre ord. Helt utmerket, uten å være det helt store. Best med litt vann tilsatt.

Karakter: 85/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Endelig mer fra Glen Mhor, et nedlagt Inverness-destilleri (det er nå et kjøpesenter der destilleriet sto). Denne tapningen er destillert den 1.11.1966 og tappet i august 2010 av Gordon & MacPhail i Private Collection-serien deres. Fatnummeret er 3687, og det ble tappet 137 flasker fra dette fatet, som var et refill sherry-hogshead.

På nesen plukket jeg opp appelsinskall, mandelolje, lime, melkesjokolade, vanilje, lær og litt mentol. Smaken var preget av vanilje, tørket frukt, svart pepper og et hint av pære. Søt først, så gradvis tørrere mot avslutningen. I avslutningen plukket jeg opp brent toffee, vanilje, lynghonning, røde epler og svart pepper. Halvtørr og litt voksaktig i munnen. Med litt vann tilsatt kom det til litt mer pepper på nesen, i tillegg til litt bivoks, earl grey-te og våt leire. Smaken ble også mer peprete; den ble også saltere, og det kom til litt fersken og et hint av torvrøyk. Avslutningen ble mer voksaktig og det kom til et hint av torvrøyk også her.

En litt beskjeden whisky som trenger tid i glasset dette – det kan en stort sett si om alle whiskyer som er nådd en så fremskreden alder. Fine frukt- og peppernoter med litt torvrøyk som ligger og lurer i bakgrunnen. Den litt røffe stilen til Glen Mhor, sammen med mye fruktighet og kompleksitet, har minnet meg litt om Springbank/Longrow tidligere, men denne var litt annerledes. Gode saker, ikke desto mindre.

Karakter: 90/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Pulteney, det nordligste destilleriet på det skotske fastlandet (Pulteney er navnet på destilleriet, Old Pulteney navnet på whiskyen de lager), har fått mer og mer anerkjennelse i det siste; særlig har 21-åringen fått en god del oppmerksomhet (jeg hører vel også til dem som mener at den er et virkelig funn og en sjeldent god whisky; anmeldelse kommer!). Standardrekken består av 12, 17, 21 og 30. Så, på slutten av 2012, slapp de den foreløpig eldste offisielle Old Pulteney-tapningen noen gang, en 40-åring. Den består av to fat fra 1968, og det ble tappet bare 493 flasker.

På nesen plukket jeg opp litt kritt først, så stikkelsbær, moden banan, ananas, granateple, vanilje, toffee, litt krydder (nellik og kardemomme særlig), appelsin, kamfer, anis, bivoks, earl grey-te og kokos, så bringebær etter en stund, og hint av bonevoks og kirsebær. Smaken er søt, med eiketre, krydder, kokos, vanilje, toffee, aprikos, mentol og hint av pepper og urter. Avslutningen er lang, søtlig og kompleks, med krydrete eiketre og toffee som de mest dominerende inntrykkene. Med litt vann tilsatt (her hadde jeg ikke nerver til å tilsette mye) kom det til litt pepper på nesen, sammen med salmiakk og lær. Her viser den fram litt av kystpreget en kan finne i andre Old Pulteney-tapninger. Smaken fikk tilført mer appelsin, sjokolade, honning og kardemomme, mens avslutningen ble litt tørrere, med toffee og appelsin som de tydeligste markørene nå.

Ja, hva skal en si … Det er sjelden jeg kommer over så komplekse og interessante whiskyer som dette (smaksnotatene er egentlig et ganske patetisk forsøk på å fange opp noe av det som foregår her); dette er utvilsomt noe av det beste jeg har smakt. Om det er igjen noen flasker og du har rundt 15 000 kr du gjerne vil kvitte deg med, kan ei flaske med Old Pulteney 40 absolutt anbefales.

Karakter: 95/100

Bilde fra The Whisky Exchange