Whiskymoro

Glengoynes 21 år gamle tapning har tilbragt endel tid på sherryfat, og er den eldste i destilleriets standardrekke. Jeg har testet den gamle versjonen (de har jo endret innpakning nå), og jeg er ikke sikker på om den nye er annerledes.

På nesen plukket jeg opp tørket frukt, bakt eple, toffee, kanel, fiken, dadler, eiketre, appelsinskall og et hint av pepper i bakgrunnen. Smaken var søt, med kandissukker, røde epler, litt sitrus, melkesjokolade, rosiner og et hint av mentol. Fyldig. Avslutningen ble gradvis tørrere, med eiketre, røde epler, toffee og litt kirsebær. Etter hvert litt trebitterhet også. Med litt vann tilsatt kom det til mer moden frukt, plommer, litt lær, hint av karamellisert pære, kaffe og mørk sjokolade. Smaken ble litt friskere og sitrusaktig, og mindre tørr. Mørk sjokolade nå. Avslutningen fikk tilført litt vanilje, mens kaffenotene og toffee-en ble tydeligere. Det kom til litt fiken også.

En ypperlig sherryfatlagret whisky som virkelig hadde vært fabelaktig på 46 % eller mer …

Karakter: 90/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Denne Glengoyne-tapningen ble destilert i oktober 1995 og tappet i oktober 2011, fra fat nr. 2112, et sherry hogshead. 242 flasker.

På nesen fant jeg plommer, svisker, nymalt kaffe, konjakk, sherry, litt mentol, lær, kanel, nellik og litt kirsebær. Smaken var søt og fyldig, og preget av mentol, mandel og sherry, mens avslutningen ble gradvis tørrere, og preget av toffee, tørr sherry, eiketre og bitter, mørk sjokolade. Med vann kom det til mandler også på nesen, mens smaken fikk mer kirsebær og kamfer. Avslutningen ble tørrere, med en tanke appelsin og muskat, i tillegg til eiketre.

Kanskje litt vel trepreget; litt mer interessant med noen dråper vann tilsatt.

Karakter: 88/100

Glengoyne har en imponerende rekke single casks som sjelden skuffer. De er gjerne lagret på sherryfat, og denne er intet unntak. Den er destillert den 12.9.2000 og tappet i oktober 2011 fra fat nr. 1181, som var en sherry butt. 621 flasker.

På nesen plukket jeg først opp litt gjær (den forsvinner fort), så sherry, mentol, fiken, dadler, appelsin, vanilje, toffee og litt tobakk. Smaken var preget av krydder, sherry og moden frukt mot avslutningen. Fløteaktig og fyldig munnfølelse, og temmelig søt. Avslutningen er lang og tørrere enn smaken, med litt coca-cola, toffee, sherry og litt ingefær. Med vann kom det til litt sitrus og lær på nesen, smaken ble mer krydrete og toffeepreget, noe også avslutningen ble, her kom det også til noe mørk sjokolade.

Solide saker som vanlig fra Glengoyne, kanskje litt mindre kompleks enn en kunne forvente.

Karakter: 89/100

Denne Glengoyne-varianten tar over for 17-åringen; en av flere endringer i destilleriets standardoppsett og etikettdesign i høst. Sammenlignet med 17-åringen har de brukt flere firstfill sherryfat her, i tillegg til bourbonfat.

Nesen er preget av honning, røde epler, malt, vanilje, krydder (nellik særlig), fioler, muskat og et hint av appelsin. Smaken har vanilje, rosiner og endel krydder mot avslutningen. Munnfølelsen er fløteaktig og ganske søt. Avslutningen er halvtørr og sherrypreget, med rosiner og karamell. I tillegg kommer det til noen blomstrete toner. Lang. Med vann blir nesen mer krydrete, smaken får en tydeligere vaniljeprofil mens avslutningen blir litt støvete, og får tilført et hint av nellik.

Et lite hakk bedre enn den gamle 17-åringen synes jeg, de ekstra sherryfatene gir en fin fylde og kompleksitet.

Karakter: 89/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Lagret på et «ruby port hogshead», fat nr. 328, flaske nr. 23 av 277. Destillert 7. mars 1989, tappet i september 2007.

På nesen her fant jeg tørket frukt, karamellisert appelsin, lær, kirsebær, espressokaffe, toffee, plommer og litt mentol. Utrolig kompleks. Smaken er søt og fyldig, med solbær, vanilje og litt tresmak. Avslutningen har røde epler, tørket frukt, hint av lakris og grapefrukt. Relativt tørr. Med vann kommer det til røde druer og lime på nesen; sitrus, nøtter, kirsebær og hint av grapefrukt på smak, mens avslutningen ikke endrer seg markant.

En fantastisk whisky med nydelig balanse og karakter. Tåler overraskende mye vann.

Karakter: 92/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Destillert den 22.4.1993, tappet i februar 2010. Lagret på amerikanske eikefat (hogshead) som har inneholdt sherry. Dette fatet er fat nr. 899, det er tappet til sammen 226 flasker. Som navnet antyder, er denne whiskyen en single cask-spesialtapning for Dr. Jekylls pub i Oslo.

Nesen har en utrolig sherrylukt av sandeltre, ingefær, tørket frukt, røde epler, kirsebær, kardemomme, lær, lavendel, vanilje, nellik, litt appelsin, ananas, fersken og lakris. Munnfølelsen er svært fyldig med litt mentol, karamell, pepper mot avslutningen, toffee, rosiner og søt byggmalt. Avslutningen er svært lang og sherrypreget, halvtørr og «smattete», med granateple og grapefrukt i tillegg til alle de komplekse smakene som også er til stede i smaken. Med vann tilføres aromaen litt mer krydder (nellik), pære og grapefrukt; smaken blir en tanke støvete, mens avslutningen blir tørrere.

Enda en fantastisk sherrylagret single cask fra Glengoyne som ikke har tippet fullstendig over på grunn av alder kombinert med en fattype som setter svært tydelige spor selv etter kort tids lagring. Som med mye annen heftig sherrylagret whisky synes jeg denne egner seg best uten vann, tross fatstyrken og at den tåler overraskende mye vann. Dette var en svært så verdig vinner i klassen «Skotsk single malt over 12 år gammel» på Oslo whiskyfestival i 2010.

Karakter: 93/100

(Bilde fra Whiskybase.com)

Whisky lagret på skotsk eik ser man ikke ofte, mest fordi det er dyre og eksklusive varer. Vanligvis velges eik fra USA eller Spania, og vanligvis har det vært noe annet på fatene før de brukes til whisky. Glengoyne var det første destilleriet (denne utgaven kom i 2005) som bruker skotsk eik til lagring, riktignok bare i 3 måneder og 1 uke etter 15 år på en blanding av first-fill sherryfat (15 %) og refill bourbon- og sherryfat (85 %).[1] Én nerdete opplysning til: Jeg har smakt på flaske B5915. Så til det viktigste!

På nesen finner jeg vanilje, mandler, røde epler, tre (eiketre vil jeg anta), honning og kanskje en tanke eukalyptus. Fruktige og komplekse saker! Smaken er også eikepreget, med noe nøtter og korn. Fyldig og ganske søt. Avslutningen er først litt tørr, med vanilje og litt sitrus. Så kommer det til noe krydder og søtere karamelltoner, litt tørket frukt også etter en stund (ettersmaken er lang!). Sherryfatene kommer tydlig fram mot slutten her. Med vann skjer det ikke allverden, og med denne styrken synes jeg det er like greit å unngå vann, men en anelse korntoner på nesen kunne jeg kanskje merke, og karamellsmaken kommer fram litt før. Med vann er avslutningen også en tanke søtere.

En fremragende whisky som har en flott balanse mellom eiketrepreget (som ofte kan bli litt vel tørr og besk om det overdrives) og sødmen fra sherryfatene som er brukt. Kan anbefales som testobjekt om en vil forske litt på nyansene i whiskylagring på ulike eikefat, her finner man det aller meste enten på lukt, smak eller ettersmak; verken amerikansk, spansk eller skotsk eik får sine særpreg spolert eller dominert av noe annet. En tilsvarende tapning som sparker enda mer ifra, tappet på fatstyrke med andre ord, vil nok krype langt opp på 90-tallet her i gården …

Karakter: 89/100

(Bilde fra The Whisky Exchange)