Om smaksnotatene
Det å gi karakterer og bedømme noe krever gjerne litt forklaring og presisering, så her noen forsøk på akkurat det.
For det første: Smaksnotatene og vurderingene her er helt og holdent mine egne. Andre finner kan hende helt andre ting; logisk nok, siden vi alle har forskjellig smak. Det sier seg selv. Vi har alle forskjellige referanserammer (hva vi kjenner til av lukter og smaker), så sammenligningene mine kan være helt forskjellige fra dine.
Jeg prøver å beskrive lukt og smak før og etter tilsetting av vann. Hvor mye vann og om en skal ha i vann i det hele tatt, er en evig diskusjon, og er igjen opp til den enkelte.
Ofte ser en beskrivelser av fargen i omtaler av whisky. Det har jeg utelatt i mine notater av en grunn: den helt meningsløse tilsettingen av karamellfarge (E150) i mye whisky. Det blir for dumt å ta med fargen i betraktningen når mange av flaskene er tilsatt kunstig farge for at fargen skal være konsekvent.
En annen ting jeg skal prøve å si så lite som mulig om, er prisen. Dette skal handle om lukt og smak og nytelse, ikke penger. Når det er sagt: Jeg er ikke ekstremt rik og jeg har ikke tilgang til 60–70 år gamle whiskyer, så whiskyene jeg tester bør kunne ha en overkommelig pris for de aller fleste. Det aller meste som omtales her, bør heller ikke være spesielt vanskelig å få tak i.
Det er ikke enkelt å skulle gi karakterer på såpass komplekse ting som whisky. Vanligvis brukes det en skala fra 0 til 100, hvor man svært sjelden beveger seg under 50 i praksis. Forskjellen mellom 87 og 88 på skalaen er nok skjønnsbasert, men noen retningslinjer finnes da. Jeg har tatt inndelingen fra det mest brukte referanseverket for whisky, Jim Murrays Whisky Bible.
0–50: Helt jævlig
51–64: Absolutt ikke god, bør unngås
65–69: Ikke imponerende
70–74: Ok, men ikke forvent altfor mye
75–79: Gjennomsnittlig og grei, på det jevne
80–84: God, verdt å prøve
85–89: Svært god, bør absolutt testes
90–93: Fabelaktig whisky; bør alltid ha sin plass i samlingen
94–97: Utrolig whisky som en ikke kommer over så altfor ofte
98–100: Perfekt, det er ikke mulig å få det bedre
I motsetning til Murray oppgir jeg ikke delkarakterer i selve anmeldelsen, men én karakter for helhetsinntrykket. Jeg prøver imidlertid å nevne hva jeg likte og ikke likte, hva som kunne vært bedre osv. i den grad jeg er i stand til å peke på noe konkret.
Karakteren er bygd opp med fire bestanddeler, hver teller 25 poeng. Disse delene er 1) nese, 2) smak, 3) avslutning/ettersmak og 4) generell balanse og kompleksitet. Det blir forhåpentlig mer rettferdig og logisk når en deler inn karakteren, men jeg har valgt ikke å plage leseren med «finmekanikken» bak i selve omtalene. Hvordan ting er fordelt finner man under Sider og Karakterer; der legger jeg ut regnearket jeg bruker for å holde styr på ting. Der finner en også alle omtalene sortert alfabetisk og etter karakter.
Det blir for øvrig trukket 1 poeng for E150 (tilsetting av karamellfarge) og 1 poeng for filtrering; dette er elementer som demper/forandrer den naturlige lukten/smaken i en whisky (ofte avslutningen). I en single malt man har betalt en god del for er sånt helt unødvendig, og jeg ønsker å gjøre mitt for å bevisstgjøre folk om at karamell og filtrering hindrer en i å nyte whiskyen slik den egentlig skulle ha vært. Det har gang på gang vist seg at en whisky som er ufiltrert og uten kunstige tilsetningsstoffer får en annen (og bedre!) karakter enn samme whisky fra samme destilleri, med samme alder og samme lagring – men som er filtrert og har karamell. Mange destillerier som har hatt et dårlig rykte har i det siste revitalisert whiskyene sine nettopp ved å droppe karamellen og filtreringen, og å heve alkoholprosenten noe (mer alkohol = mer smak); eksempler er Glen Garioch, Deanston og Tobermory. Jeg mener med andre ord at et par poeng i minus for E150/filtrering lar seg rettferdiggjøre.
Dette er på sett og vis min private smaksdagbok. Det jeg tester er ting jeg har lyst til å teste, og jeg tester i utgangspunktet det jeg vil. Det kan altså dukke opp obskure ting som ikke er å få tak i på polet, og det kan dukke opp ting som finnes på alle pol i hele landet. Jeg prøver å holde ting så tilgjengelig som mulig, som nevnt over, men man kommer jo over en del rariteter og dyre saker på f.eks. smakinger som jeg ikke synes jeg bør hoppe over bare fordi whiskyen ikke finnes på polet. Jeg prøver etter beste evne å få testet nye whiskyer på polet i rimelig tid etter lansering (uten at jeg dermed sagt lover å kjøpe alle nye flasker på polet!), men noen 100 % oppdatert veiledning om alt som er å få på polet blir nok dette ikke.
Et siste poeng (no pun intended) er at jeg ikke vurderer f.eks. skotsk single malt direkt opp mot f.eks. skotsk blend eller bourbon eller noe annet. Jeg prøver å konsentrere meg om hver enkelt whisky og finne dens styrker og svakheter, og eventuelt sammenligne litt med andre whiskyer fra samme destilleri. Det vil være en smule urimelig å sammenligne en blend med en single malt (det er to ganske forskjellige produkter med forskjellig siktemål, blant annet) eller noe annet. Derfor vil det føre galt avsted om en tolker identiske karakterer for f.eks. en blend og en single malt dithen at de er nøyaktig like gode. Jo, jeg vil nok anbefale eller ikke anbefale begge to like sterkt, men innenfor hver sin «sjanger», akkurat som jeg nødig vil sammenligne Shakespeare med Nesbø - ikke fordi Nesbø nødvendigvis er så uendelig mye dårligere, men fordi de to befinner seg i vidt forskjellige kategorier, sjangre osv. Shakespeare kunne kanskje vært en elendig krimforfatter, mens Nesbøs dramatikk skrevet med femfotede jamber kanskje heller ikke ville vært noen suksess. Jeg håper dere skjønner hvor jeg vil hen. Dessuten har jeg ikke fotografisk hukommelse, og å sammenligne alt jeg smaker med alt jeg har smakt tidligere vil være praktisk vanskelig. Jeg nøyer med å smake, vurdere hvordan jeg synes de ulike bestanddelene fungerer, legge sammen og så ta det derfra.
