Dette er den berømmelige «Shackleton-whiskyen», gjenskapningen av whiskyen som ble funnet i Sir Ernest Shackletons hytte på Sørpolen. Det var mye om og men rundt prosjektet, og man har brukt en del ressurser på markedsføring av en «god historie» her, med medfølgende hefte og en fin innpakning som ser ut til å være en god reproduksjon av de opprinnelige kassene osv. Jeg skal ikke dra hele historien her, interesserte kan begi seg hit eller hit for mer informasjon. Her er vi jo, som kjent, mer interessert i hvordan ting lukter og smaker:

På nesen fant jeg torvrøyk, litt møbelpolish, frokostblanding/digestivekjeks, hvit pepper, høy, lime, vanilje, lakris, gummi og salmiakk. Smaken har også torvrøyk, den er fyldig, salt og krydrete (kanel særlig). Avslutningen har hvit pepper igjen, korn og frokostblanding. Salt og kort. Med vann får jeg grønne epler og furunål på nesen, kirsebær og litt mindre salmiakk på smak, mens avslutningen blir litt lengre.

Denne minner litt om Longrow, bare litt «tammere»; en helt OK whisky, tross hypen, med en frisk og kompleks nese. Trenger litt vann. Karamellkastreringen her er enda mindre på sin plass enn ellers. Hva er det for galskap som får eieren, Whyte & Mackay i dette tilfellet, til å bruke masse ressurser på å gjenskape en whisky fra 1909 så godt de klarer, innpakning innbefattet, og så kyle karamell i sluttresultatet? Hadde de karamell i whisky på Shackletons tid? Jeg bare spør – og trekker fra et poeng. Et pluss er det imidlertid at man har tappet på 47,3 % i stedet for f.eks. 40 %.

Karakter: 84/100

Bilde fra The Whisky Exchange