Enda en Glenlivet; dette er en 21 år gammel tapning, Archive. Jeg har testet en flaske fra batch 0111G, som ble tappet i 2011.
Nesen var preget av malt først, så kom det til noe krydder, eiketre, appelsin, mentol, lær, vanilje, moreller og toffee. Fruktig. Smaksmessig plukket jeg opp eiketre, vanilje, honning, kokos, sevje og litt tropisk frukt mot avslutningen. Gradvis tørrere. Avslutningen er halvtørr og ganske lang, med maltsødme, eiketre, lynghonning, litt kandissukker og mentol. Med litt vann tilsatt kom det til litt nyrevet muskat på nesen, sammen med tropisk frukt, som nå ble litt tydeligere; smaken ble litt mindre bitter, mens kandissukkeret ble mer fremtredende. Også avslutningen ble søtere, med toffee og malt som de tydeligste markørene.
Gode bourbonnoter og krydderpreg her, og en god, balansert trebitterhet som temmer sødmen noe.
Karakter: 87/100
Bilde fra The Whisky Exchange
Denne single cask-tapningen fra det walisiske destilleriet Penderyn er en spesialtapning i anledning Swansea F.C. sin inntreden i Premier League i 2011–2012-sesongen som eneste walisiske lag. Whiskyen er nok ganske ung (det står ingenting om når spriten ble lagt på fat på etiketten, bare tappeår), men jeg vil tro den er relativt ung. Den er lagret på portvinsfat, og det ble tappet 256 flasker. Flaskene er for øvrig signert av daværende master blender, Gillian Macdonald.
På nesen fant jeg røde epler, smeltet smør, rabarbra, vanilje, litt blåbær, granateple, sitrus og svart pepper. Smaken var søt, med røde bær først (rips, kanskje til og med litt multer), så blåbær, bjørnebær og vanilje. Avslutningen var lang og søt og fruktig, med mye bær, blåbær særlig, og plommer, rabarbra, toffee og litt pepper. Med litt vann tilsatt kom eplenotene tydeligere fram på nesen, sammen med ripssaft, te, kanel, modne druer og mentol; smaken fikk tilført litt toffee, pepper og et hint av honning. Avslutningen ble litt kortere, med blåbær, eiketre og kardemomme.
Portvinsfatet har gitt et ganske tydelig avtrykk på whiskyen (det synes også på den nesten Husholdingssaft-aktige fargen) som demper preget av relativt ung whisky, men jeg synes ikke det tipper helt over av dette fatpreget. Bærnotene fra portvinsfatet er nok noe en enten misliker intenst, vil jeg tro, fordi det ikke minner så veldig om whisky til å begynne med, eller noe man kan like veldig godt; jeg kan ikke helt se at det er mulig å drikke dette uten å ha sterke meninger om den. Personlig hører jeg nok til i siste kategori, altså de som muligens kan like sånt; generelt synes jeg portvinsfatlagring ofte fungerer på mye whisky. Enda en flott whisky fra Penderyn, et destilleri jeg stort sett bare har hatt gode opplevelser med.
Karakter: 90/100
Bilde fra The Whisky Exchange
En ny 21-åring, denne gang fra Auchentoshan (ikke langt unna Glengoyne, for øvrig). Dette er den eldste i destilleriets standardrekke, og i likhet med alt annet de lager er den trippeldestillert.
På nesen fant jeg sitron, kamfer, kokos, hint av gummi og salmiakk, mango, mentol, røde epler og litt lavendel. Smaken var preget av vanilje, sitron, toffee og litt trebitterhet mot avslutningen. Først, søt, så gradvis bitrere. Avslutningen var halvtørr og preget av eiketre, kokos og kamfer, og var kort, litt metallisk og grainwhiskyaktig. Med litt vann tilsatt kom det til mer toffee og eple på nesen, smaken ble fyldigere, med mer vanilje, mens avslutningen ble søtere, med pære, vanilje og et hint av rabarbra.
Gode bourbonfattoner her, og den klart beste tapningen av Auchentoshan jeg har smakt så langt – den er både balansert og relativt kompleks for en trippeldestillert lavlandswhisky. Like klart er det at den er desidert best med litt vann tilsatt.
Karakter: 87/100
Bilde fra The Whisky Exchange
Glengoynes 21 år gamle tapning har tilbragt endel tid på sherryfat, og er den eldste i destilleriets standardrekke. Jeg har testet den gamle versjonen (de har jo endret innpakning nå), og jeg er ikke sikker på om den nye er annerledes.
På nesen plukket jeg opp tørket frukt, bakt eple, toffee, kanel, fiken, dadler, eiketre, appelsinskall og et hint av pepper i bakgrunnen. Smaken var søt, med kandissukker, røde epler, litt sitrus, melkesjokolade, rosiner og et hint av mentol. Fyldig. Avslutningen ble gradvis tørrere, med eiketre, røde epler, toffee og litt kirsebær. Etter hvert litt trebitterhet også. Med litt vann tilsatt kom det til mer moden frukt, plommer, litt lær, hint av karamellisert pære, kaffe og mørk sjokolade. Smaken ble litt friskere og sitrusaktig, og mindre tørr. Mørk sjokolade nå. Avslutningen fikk tilført litt vanilje, mens kaffenotene og toffee-en ble tydeligere. Det kom til litt fiken også.
En ypperlig sherryfatlagret whisky som virkelig hadde vært fabelaktig på 46 % eller mer …
Karakter: 90/100
Bilde fra The Whisky Exchange
Vi er kommet til den eldste av Poit Dhubh-ene nå, en 21 år gammel tapning.
På nesen plukket jeg opp moden frukt, plommer, kanel, mentol, pepper, grønn te, dadler og nellik. Smaken var søt og veldig karamelldominert, og temmelig tynn. Avslutningen var kort, med karamell, litt appelsin, torvrøyk, eiketre og sirup. Voksaktig og litt såpete. Med litt vann tilsatt ble nesen litt striesekkaktig, med lavendel og litt grapefrukt. Smaken ble salt og litt mineralsk, mens avslutningen ble enda kortere, med eik, litt tydeligere torvrøyk og halvråtten frukt.
Her var det veldig mye sirup-, toffee og karamellsøtsuppe; i motsetning til i (mye) bourbon, blir sødmen veldig syntetisk og nesten kvalmende her. Her har man nok vært generøs med E150-en.
Karakter: 78/100
Bilde fra The Whisky Exchange
Enda en Poit Dhubh, dette er den midterste av de tre standardtapningene, en 12 år gammel tapning.
På nesen fant jeg appelsin, muskat, malt, vanilje, litt søtlig røyk, hint av moden frukt og brøddeig, furunål og solbær, så hvit pepper, toffee, honning, einer, røde roser og portvin. Smaken var søt, med litt røyk, karamell, litt kvae og honning. Avslutningen var også søt, med karamell og hvit pepper. Ganske kort. Med litt vann tilsatt ble appelsinnotene tydeligere på nesen, sammen med hvit pepper, og det kom til litt svovel. Smaken ble litt mer krydrete, og munnfølelsen mer oljete. Avslutningen ble litt mer røyket, med litt nellik. Såpete og voksaktig etter en stund.
Enda en svært søt Poit Dhubh som jeg ikke synes henger helt sammen. Veldig mye toffee/karamell.
Karakter: 84/100
Bilde fra The Whisky Exchange
Poit Dhubh er en serie blended malt fra Gaelic Whiskies, eller Prában na Linne, på Isle of Skye (de har også en ganske god blended malt ved navn Te Bheag og blenden Mac Na Mara). Navnet Poit Dhubh betyr for øvrig «svart kjele» eller noe tilsvarende, på gælisk (et ulovlig destillasjonsapparat med andre ord), og uttales omtrent «påtsj gu», så vidt jeg har skjønt. Poit Dhubh finnes i tapninger på 8, 12 og 21 år, og nylig kom de ut med en 30 år gammel tapning i begrensert opplag også. Her nøyer vi oss med de tre første foreløpig, og vi begynner logisk nok med den yngste.
På nesen fant jeg moden frukt, plommer, røde druer, rosiner, toffee, litt vanilje, korn, vått høy, te, gress, nellik og kardemomme, med et hint av kirsebær. Skikkelig julekakeaktig. Smaken var søt, med honning, malt, blodappelsin og vanilje, med litt rugbrød mot avslutningen. Avslutningen hadde aprikos, lynghonning, brent sukker, appelsin, krydder og te. Halvtørr og middels lang. Med litt vann tilsatt ble nelliken på nesen tydeligere, den ble fruktigere, med litt krisebær, brent sukker og müsli, sammen med et hint av torvrøyk. Smaken fikk litt karamell og kvae, og vaniljen kom tydeligere fram. Et hint av moreller også. Avslutningen fikk tilført mer malt og krydder, og det kom til litt rabarbra. Mer parfymeaktig. Honningen havnet mer i bakgrunnen.
Kanskje litt vel søt, og en mye bedre lukt enn smak.
Karakter: 85/100
Bilde fra The Whisky Exchange
Glenturret er svært så forbundet med en blend: Famous Grouse. På Glenturret-destilleriet finner du Famous Grouse Experience, et visstnok bra besøkssenter, og det meste ved destilleriet kretser egentlig rundt denne bestselgerblenden. Glenturret er likevel, tross Famous Grouse-hypen, et av de eldste destilleriene i Skottland, og det meste gjøres på ganske gammeldags vis. Siden det meste av produksjonen går til blend, finnes det bare én offisiell single malt, en 10-åring. Her er imidlertid en uavhengig tapning fra Douglas Laing, en 15 år gammel Glenturret som ble destillert i november 1986 og tappet i august 2002. 312 flasker.
På nesen plukket jeg opp marsipan, grønne epler, pære, sitron, vanilje og litt rosiner. Smaken var preget av malt, sitron, vanilje, pære og kokosmelk, med hint av svovel og røyk. Søt, litt tørrere mot avslutningen. Avslutningen har endel maltsødme og nøtter, så friske sitrusnoter og vanilje. Litt parfymeaktig og metallisk. Med litt vann tilsatt kom det til litt toffee på nesen, pærenotene ble tydeligere, mens marsipanen forsvant. Smaken ble søtere og litt støvete, med enda tydeligere sitron. Avslutningen fikk mer vanilje og malt.
Sitruspreget whisky som tåler ganske mye vann; kanskje litt endimensjonal, men en god smak som veier litt opp. Lettdrikkelig og lett.
Karakter: 86/100
Mannochmore ligger vegg i vegg med Glenlossie, og er ganske nytt (1971). I likhet med Glenlossie brukes Mannochmore sin sprit mest til blends, og den eneste noenlunde tilgjengelige offisielle tapningen er en Flora & Fauna-tapning (det finnes også en tapning i Managers’ Choice-serien og et par spesialutgaver, deriblant en 18-åring fra Special Releases-slippet i 2009).
På nesen var det litt malt, blomster, vanilje, toffee, sitron, grønne epler og te, med hint av gjær og litt kaffe i bakgrunnen. Smaken var preget av toffee, krydder, vanilje og sitrus, med hint av «myrvann» etter en stund. Litt oljete munnfølelse. Avslutningen var kort, med kardemomme, toffee, litt aprikos og sitrus. Litt metalliske noter og såpe etter en stund. Med litt vann kom det til et hint av cumin på nesen, og de grønne eplene kom tydeligere fram. Smaken fikk tilført litt pære, og en brøddeigaktig smak, og vaniljen ble tydeligere, mens avslutningen fikk mer karamell, sitrus og bitter tresmak. Mer såpe og litt tørrere.
Ganske pregløs og endimensjonal, og skjemmes litt av det metalliske gjær- og brøddeigpreget.
Karakter: 76/100
Bilde fra The Whisky Exchange
Glenlossie ligger rett ved siden av Mannochmore, og brukes hovedsakelig til blends, særlig Haig’s, et merke som var svært anerkjent verden over på 60- og 70-tallet, men som nå er mindre kjent, ihvertfall på våre breddegrader. Det finnes en Managers’ Choice- og en Manager’s Dram-tapning av Glenlossie, men denne 10 år gamle Flora & Fauna-tapningen er vel den eneste som kan sies å være generelt tilgjengelig for tiden.
På nesen plukket jeg opp vanilje, sitron, pære, krydder og litt gress, med hint av trespon. Spritete og skarp med et lite hint av gjær. Smaken hadde vanilje, sitron, grønne epler og et hint av ingefær, med litt maltsødme mot avslutningen. Avslutningen kunne oppvise litt trebitterhet, frisk sitrus, pære og grønne epler. Ganske kort, med en såpete og voksaktig munnfølelse. Med litt vann tilsatt kom det til noe grapefrukt på nesen, smaken ble søtere og litt mer krydrete, og det kom til litt appelsin, mens avslutningen ble søtere og kortere.
Frisk og lettdrikkelig. Lite kompleksitet og utvikling, her er det de samme tingene som går igjen for det meste, så den kvalifiserer vel til kategorien jeg pleier å kalle endimensjonal …
Karakter: 79/100
Bilde fra The Whisky Exchange