Whiskymoro

Denne Clynelish-tapningen fra Silver Seal ble destillert i 1993 og tappet i november 2012. Det ble tappet 322 flasker.

På nesen plukket jeg opp parafin, pære, tropisk frukt, kokos, te, litt furunål etter hvert, sitrus, vanilje, eiketre og nellik, med hint av moden banan og bivoks, og litt torvrøyk i bakgrunnen. Smaksmessig fant jeg kokos, vanilje, muskat, pære, toffee og te, mens avslutningen var preget av vanilje, kokos, melon, litt honning, brent sukker og malt. Lang og halvtørr. Med vann tilsatt kom det til mer sitrus og pære på nesen, og stikkelsbærnotene ble tydeligere. Smaken ble mer oljete med vann, med sitrus og pære som mest dominerende, mens avslutningen ble friskere, med pære og sitrus. Litt mineralsk/flintaktig.

Her har vi en flott nese og avslutning, og en smak som jeg synes ikke er like flott, om en skal være kritisk. Like fullt en svært så vellykket og fruktig Clynelish fra Silver Seal.

Karakter: 89/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Dalmore Cromartie ble destillert i 1996, og er en del av Clan Mackenzie-serien deres; den etterfulgte Castle Leod og The Mackenzie. En del av inntektene fra salget av denne whiskyen går til klanens eiendommer ved nettopp Cromartie.

På nesen fant jeg den sedvanlige appelsinen, så muskat, toffee, mint, røde roser, vanilje, sitrus, kokos, melon, røde epler, nyslått gress, eiketre og et hint av anis. Smaken var søt og litt mineralsk, med mørk sjokolade, appelsinmarmelade, pepperkaker, ingefær og te. Avslutningen var også søt, med toffee, pepper, vanilje, litt honning, fiken, sirup, sherry, litt kanel og appelsin. Middels lang og halvtørr. Med litt vann tilsatt kom det til mer gress på nesen, sammen med litt kamfer og bringebær og hint av brente mandler. Smaken ble tilført noe sitrus, vanilje og fersken. Litt støvete. Avslutningen fikk også tilført noe sitrus, i tillegg til muskat, vanilje, toffee og kokos. Den ble litt lengre og munnfølelsen ble mer voksaktig nå.

En Dalmore med ganske god balanse for en gangs skyld; her har ikke sødmen og karamellfargen (som fortsatt helt klart er til stede) helt tatt knekken på de gode sherrynotene og det andre som foregår. En viss utvikling og kompleksitet er det også i denne tapningen.

Karakter: 85/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Enda en Laphroaig, denne gang fra den relativt nystartede svenske tapperen Svenska Eldvatten (fabelaktig navn!), som så langt har rundt et dusin egne tapninger på samvittigheten. Denne tapningen ble destillert i mai 1998, og tappet i november 2012 fra et amerikansk hogshead. 147 flasker.

På nesen fant jeg torvrøyk, tjære, jod, høy, våt jord, kokos, nellik, lime, gress og spearmint, og hint av tropisk frukt, rabarbra, furunål og hvitvin. Smaken var ganske salt, støvete og litt parfymeaktig, med sitrus, røyk, malt og marsipan. Søt og mineralsk. Avslutningen var preget av maltsødme, krydder, anis og vanilje. Lang og røykete. Med vann tilsatt (denne tåler ganske mye vann) kom det til endel anis på nesen, sammen med ingefær, mint og et hint av hvit pepper. Smaken ble mindre mineralsk, og også her kom det til litt anis og sitrus. Tydelige assosiasjoner til en god absinth her! Avslutningen var salt, med anis, einerbær og litt persille.

Her er nesen helt utmerket, mens smaken er litt pussig, jeg synes de støvete og parfymeaktige notene drar noe ned; med vann tilsatt minner den nesten mer om en absinth enn Laphroaig (bortsett fra røyken, selvsagt). Heldigvis liker jeg absinth!

Karakter: 87/100

(Takk til Johan!)

Talisker har sluppet enda en whisky uten oppgitt alder, en portvinslagret variant ved navn Port Ruighe.

På nesen fant jeg toffee, portvin, litt svisker, vanilje, eiketre, lær, anis, kanel, appelsin og litt gummi, med hint av smør og brent sukker. Smaken var søt, med toffee, ingefær og aprikos, med hint av hasselnøtter og chili mot avslutningen. Avslutningen var halvtørr og middels lang, med tanniner, vanilje, rødvin, litt salt og røyk. Med litt vann tilsatt ble nesen mer gummiaktig, med torvrøyk og litt lær; smaken fikk tilført litt vanilje, salt og honning, mens avslutningen ble noe bitrere og litt støvete nå, med litt svart pepper.

Dette må være en ganske ung whisky, og en relativt merkelig sådan. Smaken er relativt ubalansert og virker ikke helt optimalt sammensatt; her er det mye rart som drar i ulike retninger. Forsåvidt et interessant eksperiment, men det er kanskje en grunn til at portvinsfatlagrede røykede whiskyer er noe en sjelden ser; de lykkes sjelden (kanskje med et lite unntak for den gamle Bowmore Dawn-tapningen). Dette er nok et eksempel på det. Ingen vond whisky, det finner en sjelden fra Talisker, men det finnes svært mange bedre Taliskere.

Karakter: 82/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Dalmores Cigar Malt var lenge en av de bedre tapningene i Dalmores standardserie, i hvert fall en av de mest populære, før den ble fjernet og erstattet med Grand Reserve. Nå er den tilbake, under navnet Cigar Malt Reserve. Den skal bestå av 70 % whisky lagret på oloroso sherryfat og 30 % bourbonlagret whisky.

På nesen fant jeg vanilje, malt, appelsinmarmelade, sjokolade, toffee, nellik, eiketre og hint av lær, torvrøyk og smeltet smør. Smaken var søt, med kokos, toffee og hint av kaffe og solbær. Avslutningen var også søt, med kandissukker, muskat og hint av svart pepper. Middels lang. Med litt vann tilsatt kom det til litt aprikos, røde epler og kanel på nesen, smaken fikk tilført litt ingefær, toffee og malt, mens avslutningen ble kortere, stadig med kandissukker som dominerende smak, og litt muskat.

En i og for seg grei whisky, selvsagt med det sedvanlige Dalmore-sukkerklisset og de syntetiske notene som jeg godt kan klare meg uten.

Karakter: 79/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Enda en Dalmore, dette er King Alexander, som består av whisky som er lagret på ganske mange forskjellige fat: franske vinfat, madeirafat, sherryfat, marsalafat, portvinsfat og bourbonfat.

På nesen fant jeg rødvin, appelsin, muskat, vørter, eiketre, sjokolade, kokos, mentol, lær, gress og karamell. Smaken var fyldig og søt, med litt rødvin, vanilje, tørket frukt og muskat, med hint av søtt stikkelsbærsyltetøy. I avslutningen plukket jeg opp sjokolade, vanilje, appelsin, kandissukker, trebitterhet krydder, litt sitrus og mørk rom. Middels lang. Med litt vann tilsatt kom det til røde epler på nesen, sammen med sitrus, fersken og coca-cola. Smaken fikk tilført mer krydder og mørk sjokolade, og den ble litt tørrere. Avslutningen ble mer krydder- og appelsinpreget med vann.

Jeg synes dette var en langt bedre Dalmore enn de jeg har smakt til nå; den er ikke fullt så sukkerklissete og syntetisk, og kryddernotene her er absolutt noe som drar opp. De typiske Dalmore-notene med sjokolade og appelsin fungerer fint her.

Karakter: 84/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Denne 17 år gamle Tobermory-en er tappet av Master of Malt i Single Cask-serien deres, og ble destillert den 26. april 1995 og tappet den 26. november 2012 fra et refill hogshead. 274 flasker.

På nesen plukket jeg svart pepper, smør, gress, vanilje, lime, toffee og hint av søt sennep, røyk og gummi. Smaken var preget av toffee, salt og pepper, kanel og hint av salmiakk og pære. Avslutningen var litt gjærete og brødaktig, med smør, salt, eiketre, sitron og moden frukt. Med litt vann tilsatt kom det til mer sitrus og moden frukt på nesen, og litt lavendel; smaken ble litt fruktigere, med kornmalt, vanilje og et hint av eddik. Avslutningen ble litt søtere, med vanilje, honning og litt pepper.

Gode peppernoter her, ellers litt pussige, syrlige eddik- og gjærinnslag som drar ned og gjør det hele relativt ubalansert. Best med litt vann tilsatt, da blir den fruktigere og litt blomstrete.

Karakter: 79/100

Bilde fra Master of Malt

Dalmore 15 ble lansert i 2007, og er manges favoritt blant Dalmores standardtapninger. Den er lagret på matusalem-, apostoles- og amoroso-sherryfat.

På nesen fant jeg appelsin, brente mandler, litt kamfer, tørket frukt, kirsebær, muskat, toffee, melkesjokolade, lær og moden frukt, med hint av lime og røde epler. Smaken var preget av karamell, krydder, mørk sirup, vanilje og et hint av moden plomme. Avslutningen var sukkeraktig og kort, med litt appelsin, litt sitrus, toffee, sherry og kandissukker. Søt, så halvtørr etter en stund. Med litt vann tilsatt kom det til litt anis og blomster på nesen, smaken fikk mer krydder og noe solbær, mens avslutningen ble kortere, med mer krydder og litt kaffe.

Absolutt bedre enn 12; nesen er god her, og kryddernotene kan absolutt likes, men det syntetiske karamellklisset synes jeg stadig spolerer, særlig avslutningen går helt bananas. Munnfølelsen jeg satt igjen med, kan bare sammelignes med å ha satt til livs et par slurker mer sukkerlake: klissete og nesten kvalmende søt. Lengden på avslutningen og manglende uklarhet i glasset med vann tilsatt tyder også veldig på at karamellsmaken- og fargen ikke akkurat er naturlig, og at man har filtrert bort det aller meste som kunne gitt de dyre sherryfatene litt mer spillerom her, til fordel for mer sukkerkliss. Kunne en mer naturlig framtoning og tapping på f.eks. 43–46 % være en tanke?

Karakter: 81/100

Bilde fra The Whisky Exchange

En uavhengig tapning av Deanston nå, en 19 år gammel tapning fra Master of Malts. Denne ble destillert den 16.12.1992 og tappet den 20.11.2012 fra et refill hogshead. 260 flasker.

Vanilje og korn på nesen, så litt sitrus og mentol, pære og mandelolje, eiketre, trespon, kardemomme og hint av brent toffee, nellik og gress. Smaken var preget av mint, vanilje, maltsødme, krydder, grønne epler og litt pære. Avslutningen var bitter, med eiketre, vanilje, toffee, krydder og mint. Voksaktig og etter hvert litt såpete munnfølelse. Med litt vann tilsatt kom det til mer sitrus og pære på nesen, sammen med gress, vanilje og litt ananas. Smaken ble litt støvete og noe søtere, med tydeligere sitrusnoter. Avslutningen ble også søtere, med malt, vanilje og sitrus.

En solid Deanston med god balanse og utvikling; synd med de støvete og såpete notene her og der.

Karakter: 87/100

Bilde fra Master of Malt

Dalmore er kjent for sherrylagret whisky og svindyre spesialtapninger. Standardrekken består av 12, 15, 18, «King Alexander III» og «Gran Reserva» (som erstattet den tidligere «Cigar Malt» i 2009). I tillegg har de lansert blant annet Mackenzie-rekken («Mackenzie», «Castle Leod» og «Cromartie») og The Rivers Collection, med tapninger som har navn etter diverse skotske elver. Destilleriet eies for øvrig av Whyte & Mackay, så mye havner i deres blends. Vi begynner med den yngste standardtapningen, 12-åringen!

På nesen fant jeg karamell, litt appelsin, moden pære, litt muskat og nøtter, hint av lær og røde roser. Smaken var preget av karamell, litt modne epler og et hint av ingefær. Avslutningen var søt, sukkerpreget og kort, med litt pære og fiken. Sukkerpreget gir en litt «klissete» munnfølelse. Med litt vann tilsatt kom det til litt mer krydder på nesen, sammen med et hint av tobakk. Smaken fikk tilført litt muskat, sjokolade og noe mint og anis mot avslutningen; avslutningen ble enda kortere, med mer pære og litt trebitterhet.

Ikke spesielt imponerende; en syntetisk karamellsøt og ubalansert whisky. Den er best med litt vann tilsatt, da kommer det fram litt mer krydder og sødmen blir ikke fullt så karamell-/sukkerlakeaktig.

Karakter: 77/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Den siste, mørkeste og dyreste Macallan-tapningen er Ruby. Her har man til og med utstyrt flaska med en litt mer forseggjort boks enn de andre tapningene i serien. 1824-serien har nok kommet i stand først og fremst fordi Macallan ikke har nok moden whisky på lager til å tilfredsstille etterspørselen, men her ser det vitterlig ut til – om en skal stole på fargen! – at det er brukt litt eldre, sherrylagret whisky.

På nesen fant jeg kanel, te, appelsinmarmelade, svisker, lær, vanilje, sjokolade og hint av kirsebær, valnøtter og mahogni. Smaken var søt først, så gradvis bitrere, med mørk sjokolade, sherry og litt jordbær. Fyldig. Avslutningen hadde sjokolade, vanilje, svisker, muskat, mørk rom, kandissukker og hint av pepper og ingefær. Lang. Med litt vann tilsatt ble vaniljen tydeligere på nesen, sammen med bakt eple, appelsin og eiketre. Smaken ble søtere, og fikk tilført litt tropisk frukt, kanel og konjakk (noen litt eple- og vinaktige noter), mens avslutningen ble litt tørrere, med brent sukker, kaffe, mint, trebitterhet og krydder.

Denne tapningen minner om gammel storhet fra Macallan; dette er en svært god sherrylagret whisky som jeg synes er den klart beste i 1824-serien. Samtidig er det egentlig synd at de har konstruert den nye serien slik at den dyreste og mørkeste er den som liksom skal være best (nå synes jeg altså at den faktisk er det, men la gå). Folk kan få inntrykk av at farge, pris og kvalitet henger sammen, noe som absolutt ikke alltid er tilfellet. Mørk whisky vil ikke si god whisky; ei heller er dyr whisky det samme som god whisky. Og så kan det jo også være en fare, særlig hvis denne nye Macallan-serien lykkes og selger godt, at andre destillerier hiver oppi enda mer E150a i whiskyen sin for å kunne sette opp prisen og presentere produktet som mer eksklusivt enn det er, siden Macallan liksom skal ha vist at mørkt og dyrt er godt. Tiden vil vise!

Karakter: 89/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Neste whisky i Macallans nye single malt-rekke uten aldersbetegnelse er «Sienna», som er blitt lagret på sherryfat. Alkoholprosenten har også økt fra 40 til 43, så det kan virke som om Macallan mener alvor denne gangen …

Nesen er preget av vanilje, toffee, appelsinmarmelade, nellik, litt sjokolade, sandeltre og aprikos, med hint av kaffe, røde epler og karve. Smaken er søt, med sherry, vanilje, toffee, fiken, honning, krydder og litt sjokolade. Gradvis tørrere. Avslutningen er halvtørr, med toffee, vanilje, kandissukker og eiketre. Forholdsvis lang. Med litt vann tilsatt kom det til litt sitrus på nesen, sammen med litt lær, nøtter og fiken; smaken ble preget av vanilje, krydder, toffee, te, honning og et hint av mentol. Avslutningen fikk tilført litt mørk sirup, ananas og et hint av markjordbær.

Her begynner det jo å ligne noe! En god, moden sherrypreget whisky som minner mer om Macallan enn de to forrige tapningene (Gold og Amber).

Karakter: 86/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Old Rip Van Winkle destilleres hos Buffalo Trace for tiden. Den er ikke så hypet og vanskelig å få tak i som Pappy Van Winkle-tapningene, men den nyter stor respekt hos bourbonfolket. I likhet med Pappy er også Old Rip Van Winkle basert på en hvete-mashbill. Les gjerne også Washington Irvings klassiske novelle «Rip Van Winkle», forresten; Rip selv er avbildet på etiketten!

På nesen fant jeg lær, kirsebær, kobber (!), røde epler, solbær, kanel, svart te, vanilje, muskat og hvit pepper, mørk sirup og hint av søt sennep og blodappelsin. Smaken hadde vanilje, maisolje, ingefær, te, kirsebær, toffee, kardemomme og et hint av svart pepper. Avslutningen hadde maisolje, vanilje, eiketre, litt bringebær, mørk sirup og røde epler. Lang og søt. Med litt vann tilsatt kom det til mer eple på nesen, sammen med vanilje, litt sitrus, eiketre og valnøtter. Smaken fikk mer karamell, vanilje, mais og sennep, mens avslutningen ble litt kortere, med kanel, kirsebær og litt tydeligere bringebærnoter.

Litt spesiell bourbon, særlig syntes jeg at peppernotene gjør at den skiller seg litt ut. God balanse og kompleksitet har den også. Lettdrikkelig til tross for at den nesten er tappet på fatstyrke.

Karakter: 88/100

Bilde fra The Whisky Exchange

En ny Jim Beam Black nå, og i motsetning til forrige JB Black jeg anmeldte, er denne åtte år gammel, ikke seks. «Double Aged» viser til alderen på den vanlige Jim Beam-tapningen (den med hvit etikett), som er fire år gammel; denne er altså dobbelt så gammel.

På nesen fant jeg vanilje, toffee, bakepulver, coca-cola, kirsebær, brent tre, gress og hint av nellik og mint. Smaken var relativt tørr og mineralsk, med mais, pepper, toffee og et hint av kaffe. Fyldig. Avslutningen var preget av vanilje, maltsødme og et hint av anis. Relativt tørr etter hvert. Med vann tilsatt kom det til litt kamfer og et hint av dijon-sennep på nesen; smaken ble mindre mineralsk, og vaniljen kom enda tydeligere fram. Avslutningen ble tørrere, med et hint av rugbrød.

En godt balansert og fyldig bourbon som minner mye om samme destilleris Knob Creek. Etter min mening et hakk bedre enn den seks år gamle Black-varianten.

Karakter: 88/100

GlenDronachs Cask Strength Batch 1 ble anmeldt her tidligere i år (den kom i fjor) til bortimot stående ovasjoner; tidligere i år kom batch 2. Nok en gang er det snakk om en blanding av Oloroso- og Pedro Ximenez-fat, og det er tappet 12 000 flasker.

På nesen plukket jeg opp toffee, mahogni, svisker, anis, solbær, kamfer, kanel, lær, brente mandler og sjokolade, med hint av kirsebær, ingefær og moden frukt. Smaksmessig fant jeg aprikos, tørket frukt, litt muskat, sitrus og mørk rom. Søt først, så gradvis tørrere. Avslutningen var preget av vanilje, sherry, aprikos, toffee og kanel, med et hint av kaffe. Med litt vann tilsatt kom det til litt mørk sjokolade på nesen, sammen med et hint av appelsin. Smaken ble litt søtere, med røde epler, malt, vanilje og litt sitrus. Avslutningen fikk tilført litt muskat, appelsin, brent toffee, vanilje og kamfer.

Nok en fabelaktig batch fra Glendronach, og svært så lettdrikkelig uten vann tilsatt, på over 55 prosent. Jeg synes faktisk denne var et hakk bedre enn batch 1.

Karakter: 93/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Macallan har kommet med flere whiskyer i sin såkalte 1824-serie, en serie som skal ersatte flere av Fine Oak og de gamle sherryfatlagrede tapningene; hva som blir faset ut og ersattet, avhenger litt av marked. I denne nye serien har de droppet aldersbetegnelse og gitt whiskyen navn etter fargen. Jeg har tidligere anmeldt «Gold», som kom ifjor; nå står «Amber», «Sienna» og «Ruby» for tur.

På nesen fant jeg korn, vanilje, malt, grønne druer, sitrus og litt pepper, honning og krydder. Smaken var støvete og ganske skarp/spritete, med sitrus, pære og et hint av hostesaft. Avslutningen var kort og spritete, med litt toffee. En halvtørr og litt syntetisk munnfølelse. Med litt vann tilsatt ble pærenotene tydeligere på nesen, sammen med vanilje, toffee, lynghonning og hint av muskat og mango. Litt gjær også. Smaken ble søtere, med vanilje, sitron, sirup og et hint av røyk. Det kom også til litt mer krydder, og en tydelig smak av chili. Avslutningen med vann tilsatt var preget av pære, krydder og toffee, i tillegg til chili. Litt tørrere og kortere.

Her er det nok en god del ung whisky; den er spritete og uferdig, og den har et litt «varmt» chilipreg, særlig med litt vann tilsatt, som kan tyde på at destillatet har gått igjennom apparatet litt vel fort. Nesen her er grei nok, men svakhetene kommer tydelig fram med vann tilsatt, så her bør vann rimeligvis unngås.

Karakter: 78/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Dette er en ganske spesiell Bushmills-tapning som ble lagt på fat (nærmere bestemt amerikanske white oak-fat) i 1975, og tappet ved århundreskiftet. Det er snakk om en single malt og en single cask, og whiskeyen skal heller ikke være filtrert. 24 år er selvsagt også en imponerende alder til irsk whiskey å være, så det er lov å ha visse forhåpninger her …

På nesen fant jeg en god del epler og pærer, sitrus, stikkelsbær, litt smeltet smør, korn og hint av aceton og tørket frukt. Smaken var fyldig, og søtere enn nesen antyder, med røde epler, toffee og stikkelsbær. Litt støvete. Avslutningen var preget av maltsødme, grønne epler, eik og litt ingefær. Søt og middels lang. Med litt vann tilsatt kom det til litt eik, eukalyptus, mandelolje og bivoks på nesen, og sitrusen ble tydeligere. Smaken fikk tilført noe vanilje og malt, og også her ble sitrusnotene tydeligere. Avslutningen med vann tilsatt ble litt kortere, med toffee, vanilje og et hint av «myrvann».

Ganske skarp nese, med en litt tam og anonym smak og avslutning. Faller litt igjennom sammenlignet med andre gamle irer jeg har vært borti.

Karakter: 83/100

Bilde fra The Whisky Exchange

En ny blended malt fra Nikka: den 12 år gamle Taketsuru-tapningen. Jeg har testet en flaske med nummeret 12E30D.

På nesen fant jeg appelsin, vanilje, nasselnøtter, pære, litt toffee og furunål, med hint av honning, røyk og kamfer. Smaken var søt, med appelsin, vanilje, kandissukker pære og te, med litt trebitterhet mot avslutningen. Avslutningen var preget av røyk, appelsin, malt, toffee og pære. En litt bittersøt munnfølelse, og middels lang. Med litt vann tilsatt kom det til litt lime på nesen, sammen med toffee, pære og litt mentol. Smaken ble litt salt, og det kom til mer vanilje og toffee. Hint av smør. Avslutningen ble tilført mer sitrus og et hint av kirsebær, mens toffeenotene ble litt tydeligere.

En god nese og smak, kanskje en tanke for søt og toffeepreget til tider, så mister den litt futten i avslutningen. Likevel en jevnt over god og lettdrikkelig blended malt.

Karakter: 85/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Evolution er oppfølgeren til Revival, og er en ung Glenglassaugh som er lagret på eks-Tennessee whiskey-fat. Den er nærmere bestemt lagret på fat fra «Tennessee-whiskeyen som ikke er Jack Daniel’s», nemlig George Dickel.

På nesen plukket jeg opp vanilje, korn, aceton, smeltet smør, kokos, sitrus og litt toffee og gress. Smaksmessig fant jeg sitrus, pære, melon og ananas, mens avslutningen var preget av vanilje, toffee, søt hvitvin og noe som minner om lys maltekstrakt (brukes til ølbrygging). Med vann tilsatt ble det mindre aceton på nesen, og det kom til grønne epler og blomster (lavendel?), mens smaken ble søtere, stadig med vanilje og pære som ganske dominerende. Avslutningen ble litt kortere.

Imponerende lettdrikkelig for alderen; fine vaniljenoter fra fatet. Den er selvsagt litt røff og uferdig ennå, men noe annet er vel ikke å vente. Uansett langt bedre enn mye annet på samme alder.

Karakter: 83/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Dailuaine, som ligger like ved Cragganmore og Aberlour og uttales «dal-u-ein», er enda et av Diageos destillerier som nesten bare brukes til blendproduksjon; mesteparten går selvsagt til Johnnie Walker. Listen over offisielle tapninger Dailuaine single malt er derfor kort: En Flora & Fauna-tapning på 16 år som ble lansert i 1991 (den første offisielle tapningen fra eierne) og en Managers’ Choice-tapning fra 2009 er vel de eneste en kan ha noe håp om å oppdrive nå for tiden; i tillegg finnes det en tapning i Rare Malts-serien og to–tre spesialtapninger til, en Manager’s Dram blant annet, som er vanskelige å finne. Dette er ingen offisiell tapning, men en uavhengig en fra Silver Seal, et firma som holder til i Italia. Den er 12 år, destillert i 2000 og tappet i 2012 fra fat nr. 9201, et sherryfat (råspriten til Dailuaine er for øvrig kjent for å egne seg spesielt godt til lagring på sherryfat). 348 flasker.

På nesen fant jeg marsipan, gjær, sitrus, eiketre, friskt korn, honning og hint av pære og lær. Smaksmessig fant jeg sitrus, vanilje, krydder, eiketre, grønne epler og ananas. Frisk. Avslutningen var tørr og frisk, med sitrus, toffee, maltsødme, vanilje, aprikos og litt salt, med hint av gjær (litt brøddeigaktig). Med vann tilsatt kom det til litt te på nesen, sammen med aprikos og toffee, og et hint av gummi. Smaken fikk et tydeligere preg av sitron og honning, mens avslutningen ble mer trepreget, med enda tydeligere vanilje. Et lite hint av røyk kom til også.

En ganske skarp Dailuaine som tidvis har en fin friskhet, men som jeg synes har tippet litt over og blitt litt for gjærete, gummiaktig og syrlig. Balansen mot sødmen vakler ganske markant gjennom hele opplevelsen med denne tapningen. Litt skuffende egentlig; det andre jeg har smakt fra Silver Seal så langt, har vært bedre.

Karakter: 81/100