Whiskymoro

Denne 18 år gamle Berry Bros.-tapningen av Laphroaig ble destillert i 1990 og tappet i 2009 fra fat nr. 2251. Ingen info om fattype og antall flasker dessverre.

På nesen plukket jeg opp pære, grønne epler, sitron, einerbær, vanilje, smeltet smør, grapefrukt, bakt eple, sopp (!), marsipan, lær og – overraskende nok – torvrøyk. I smaken fant jeg vanilje, maltsødme, litt salt, torvrøyk, furunål, sitrus og honning. Fyldig, søt og oljete i munnen. Avslutningen var også søt, med vanilje, jod og maltsødme, med litt trebitterhet etter hvert. Middels lang. Med litt vann tilsatt fant jeg kamfer, mint, sagflis, sitron, humle og solbær på nesen; smaken ble søtere og fruktigere, med hint av jordbær og appelsin, urter og stikkelsbær. Avslutningen ble også søtere, med malt, vanilje og etter hvert litt salt.

Denne må ha litt vann for å komme virkelig til sin rett; dette er en whisky som virker noe yngre enn den er, og som har en spesielt god avslutning. Nok en god uavhengig tapning av Laphroaig (jeg har etter hvert begynt å se mer etter de uavhengige tapningene når jeg vil ha skikkelig god Laphroaig; de offisielle tapningene har, med noen unntak, tapt seg de siste årene, synes jeg).

Karakter: 87/100

(…og takk til Thomas!)

Port Charlotte nå, fra Bruichladdich-destilleriet. Denne er 9 år gammel, ble destillert den 21.6.2002 og tappet i 2011 av Scotch Malt Whisky Society som deres tapning nr. 127.23 (destilleri nr. 127, fat nr. 23). Den har fått det velklingende navnet «Remnants After The Rain» – her har man trokeene, allitrasjonene og assonansene på stell! – og det ble tappet 228 flasker. Vi snakker altså om en single cask-tapning.

På nesen fant jeg vanilje, brent støv, torvrøyk, krydder, pære, sitron, litt urter og hint av kaffe og hvit pepper. Litt «innestengt». Smaksmessig fant jeg røyk, vanilje, jod, lime, litt svidd bacon og sot. Fyldig og søt. Avslutningen var preget av maltsødme, vanilje, røyk, kokos og en litt metallisk note. Lang og søt. Med vann kom det til litt toffee på nesen, i tillegg til lime, rabarbra og et hint av smeltet smør. Fruktigere. Smaken fikk tilført litt karamell, urter, grønn te, svart pepper, og hint av anis og mango. Avslutningen ble litt tørrere, med mer kokos og litt nellik.

Gode bourbonfatnoter her; en kompleks og «naken» Port Charlotte som tåler mye vann. Imponerende til å være såpass ung whisky.

Karakter: 88/100

(…og takk til Thomas!)

Denne Black Art-tapningen, 03.1, er 22 år, og ble tappet den 9.4.2012. Dette er den foreløpig siste tapningen i Black Art-serien. Det ble tappet 12 000 flasker.

På nesen plukket jeg opp toffee, tørket frukt, kanel, vanilje, malt, røde bær, litt aprikos, bringebærsyltetøy, rosiner, og et hint av ingefær. Minner i det hele tatt litt om en god, amerikansk rugwhiskey så langt. Smaken har røde bær igjen, så kirsebær, muskat, nellik, nøtter og hint av chili og lakris. Søt. Avslutningen har endel vanilje, maltsødme, trebitterhet, toffee og sherry. Lang og halvtørr, med et hint av såpe etter en stund. Med litt vann kom det til mer krydder på nesen, sammen med toffee, melon, kokos, appelsin og honning. Smaken ble søtere, med krydder, vanilje, toffee og et hint av bringebær. Avslutningen får tilført litt søt sherry og et hint av pepper.

Et nydelig krydderpreg her, som jo peker i retning av noen fat av fransk eik som kanskje kan ha inneholdt en dessertvin, dessuten noen sherrynoter (Fino-sherryfat kanskje?) og et tydelig kokospreg som minner om amerikansk eik, men det blir som alltid bare spekulasjoner. Langt bedre enn 02.2 synes jeg, og et interessant bekjentskap, som det heter.

Karakter: 90/100

(…og takk til Thomas!)

Black Art er en serie litt spesielle whiskyer fra Bruichladdich. Hva slags fat osv. disse whiskyene har ligget på, er en godt bevart hemmelighet, og flaskene er da også prydet med diverse okkulte fiksfakserier. Akkurat denne tapningen, 02.2, er 21 år gammel. Den er destillert i 1989 og tappet i 2010.

På nesen fant jeg først litt eddik og møbelpolish, men det forsvant relativt fort, deretter kom det appelsinskall, kirsebær, røde bær, krydder, eiketre, litt sitrus, tørket frukt, rødvin, litt rosiner, toffee og hint av solbær og våt jord. Smaken var vinaktig, med noe tresevje, vanilje, litt melkesjokolade, litt sitron og tanniner. Avslutningen har endel trebitterhet, vin, toffee, hint av gummi og litt kardemomme. Lang. Med litt vann tilsatt ble nesen mer preget av toffee og vanilje, i tillegg til litt appelsinmarmelade. Smaken ble søtere, med kirsebær og hint av lønnesirup. Avslutningen har endel mentol i tillegg til eiketre, toffee og appelsin.

Dennne trenger litt vann, og det er en interessant tapning med mye rart, og til dels sprikende, ting som foregår. Skal man gjette på bourbonfat, rødvinsfat og sherryfat som tre av fattypene man har brukt her? Jeg synes å merke endel trekk fra i hvert fall disse tre fatene. Litt for vinaktig, bitter og tanninpreget for min del, men absolutt en «annerledes» whisky som bør testes.

Karakter: 84/100

(…og takk til Thomas!)

Denne Laphroaig-tapningen er den første fra destilleriet som er lagret på Pedro Ximenez (PX)-fat. I tillegg til PX-fat har den vært innom amerikanske bourbonfat og quarter casks. Den er tilgjengelig bare på tax free foreløpig.

På nesen plukket jeg opp toffee, kaffe, kanel, melkesjokolade, saltvann, torvrøyk, krydder, lær, malt, litt mango og honning, hint av hvit pepper og gummi, mandler og møbelpolish. Smaken hadde kaffe, sjokolade, torvrøyk, kirsebær, urter, maltsødme og litt hasselnøtter. Søt sherry først, så gradvis mer trebitterhet. Avslutningen var preget av lakris, brent toffee, coca cola og eiketre. Salt og søt samtidig. Med litt vann tilsatt ble mandlene tydeligere på nesen, og det kom til litt vanilje, rabarbra og pepper. Smaken ble søtere, med vanilje, honning og toffee, mens avslutningen ble noe tørrere, og det kom til et hint av pepperkaker.

Dette er en flott og kompleks PX-variant av Laphroaig, og en av de mer vellykkede sherrylagrede Islay-whiskyene jeg har vært borti, tror jeg.

Karakter: 90/100

Bilde fra Laphroaig.com

Denne 15 år gamle Laphroaig-tapningen er nå blitt erstattet av en 18-åring.

Nesen var som ventet preget av torvrøyk først, så litt mandelolje, kamfer, appelsin, vanilje, aprikos, salmiakk, pære, våt ull, malt og hostesaft, hint av møbelpolish, gummi og kritt etter en stund i glasset. Smaksmessig fant jeg torvrøyk, salt, vanilje, sitron, pære, maltsødme og hint av mango. I avslutningen fant jeg torvrøyk, tanniner og trebitterhet, med en såpete og voksaktig munnfølelse. Med litt vann tilsatt kom det til mer sitrus og vanilje på nesen, sammen med lavendel, pepper og bourbon. Smaken ble søtere, med mer malt og et hint av kirsebær. Avslutningen ble mindre tredominert, med salt/jod, røyk og aprikos.

En ganske emmen og til dels utrivelig avslutning (særlig uten vann) og en ellers ganske trepreget affære gjør vel sitt til at dette ender opp som en ganske skuffende Laphroaig.

Karakter: 83/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Enda en litt sær Cutty Sark; denne er 12 år gammel og heter Emerald. Heller ikke her er informasjonen overveldende, men igjen regner jeg med at det er brukt endel eldre whisky her (eldre enn 12 år også). Også denne er gått ut av produksjon.

På nesen plukket jeg opp vanilje, kokos, eiketre, mandelolje, mentol og hint av kirsebær. Ganske bourbonaktig først. Smaken var preget av sitrus, mandler, vanilje, trebitterhet, litt ingefær, sitrus og mentol. Hint av noe litt mineralsk etter hvert. Avslutningen hadde toffee og muskat, mandel, honning, sitrus, mint, stikkelsbær og eiketre. Middels lang og fruktig. Med litt vann tilsatt kom det mer sitrus på nesen, i tillegg til kamfer, pære og et hint av solbær. Smaken ble søtere, med toffee, malt og litt tropisk frukt. Avslutningen med vann fikk litt myrvann, ingefær og lynghonning.

En flott nese her, fine mandelnoter og sødme, og en god del trekk som tyder på ganske gammel whisky. Synd at denne (og Imperial Kingdom) blir stadig vanskeligere å få tak i.

Karakter: 86/100

«Imperial Kingdom» er en relativt sjelden tapning fra Cutty Sark som jeg egentlig ikke har funnet særlig mye informasjon om. Jeg vil tro at den består av whisky som er litt eldre og dyrere enn i standardtapningene. Den er gått ut av produksjon, men den ser ut til å dukke opp på auksjoner iblant og i enkelte småflaskesett.

På nesen fant jeg litt mint, appelsinskall, honning, grapefrukt, bringebær, mango, kardemomme, nellik, svart pepper og litt kokos. Smaken var søt, med brent toffee, vanilje, honning, krydder (muskat særlig), kandissukker og eiketre. Avslutningen var ganske krydrete, med kokos, toffee, pære, vanilje og eiketre. Litt voksaktig munnfølelse, lang og søt, med litt trebitterhet etter en stund. Med litt vann tilsatt kom det til litt lær, stikkelsbær, sitronformasj, sherry og mandler på nesen; smaken ble søtere, med mer toffee og et hint av ingefær. Avslutningen ble søtere, med muskat, søt sherry, tørket frukt og honning.

Finne kryddernoter her; fruktig, lettdrikkelig og søt. God balanse mellom sødmen og trebitterheten.

Karakter: 88/100

White Horse er enda en gammel traver (!) blant de skotske blendmerkene, og kan skryte av å ha bl.a. Lagavulin i blandingen, det står til og med på etiketten som salgsargument; slikt ser en jo ikke ofte. I tillegg utgjør Glen Elgin en god porsjon av malten i whiskyen, og det skal være noe Linkwood, Caol Ila og Talisker her også; maltdelen skal visstnok utgjøre så mye som 40 %.

På nesen plukket jeg opp sitron, pære, smeltet smør, gress, torvrøyk, aceton, vanilje, stikkelsbær, kokos, eiketre og litt ingefær. Smaken var søt, med litt torvrøyk, sitron, vanilje, toffee og et hint av «myrvann» (litt halvråttent vann). Avslutningen minnet veldig om sukkerlake først, så kandissukker, sitrus, melis og litt pære. Med litt vann tilsatt ble det mer tre, sitrus og pære på nesen; smaken fikk mer sitrus, vanilje og litt toffee, og avslutningen ble også litt mer toffeeaktig.

En relativt beskjeden smak her (den stakk seg riktignok litt mer fram med vann tilsatt), og en nesten kvalmende søt avslutning. Nesen er ikke så verst, men det hele faller mer eller mindre sammen fra smaken og utover.

Karakter: 72/100

Bilde fra The Whisky Exchange

Bell’s er (blant annet) kjent for å ha Blair Athol som en av hovedwhiskyene sine, sammen med bl.a. Glenkinchie, Caol Ila, Inchgower og Dufftown, og eies av Diageo. Dette er intet mindre enn Storbritannias mest solgte blendmerke; så mye som hver femte flaske med blended scotch som selges i landet, er faktisk Bell’s (merket er på åttende plass på verdensbasis). Det finnes flere Bell’s-tapninger, blant annet en 8 år gammel variant og en blended malt ved navn «Special Reserve»; «Original» er den klart vanligste og mestselgende.

På nesen kommer grainpreget umiddelbart: maisolje, litt vanilje og plast (!), så et hint av aprikos, melon og pære (Glenkinchie?), litt gummi, furunål (Dufftown?) og et lite hint av torvrøyk (Caol Ila?). Smaken har også litt torvrøyk, i tillegg til toffee, røde epler, mais, sitrus og et hint av chili (Blair Athol?). Avslutningen har også noe toffee og chili, sammen med vanilje og et hint av salmiakk (Inchgower?). Kort. Med litt vann tilsatt forsvant gumminotene heldigvis i lukten, mens det kom til mer vanilje og toffee, sitrus og bakt eple. Samken ble litt mer røykete, og nå med toffee og appelsin som tydeligere smaker. I avslutningen kom det til litt fersken, toffee, sitrus og vanilje.

En helt grei blend, får man si, synd med de litt rare gumminotene og det andre som foregår på nesen først. Morsomt å gjette seg til hvor de forskjellige smakene og luktene kommer fra er det også, selv om det stort sett går galt.

Karakter: 82/100

Bilde fra The Whisky Exchange